Monday, July 14, 2014



Scandinavian Jewish Forum



  











EIN SYMBOLISCHES LEBEN

  MAX TAU


Han levde sitt liv i bøkenes verden. Selv da han måtte flykte fra Norge til Sverige høsten 1942, forsøkte han å ta med seg så mange bøker som mulig. 




Forlagskonsulent og forfatter. 
Foreldre: Forretningsmann Nathan Tau (1870–1941) og Julie Julius (1874–1942). Gift 27.5.1944 i Stockholm med journalist Tove Filseth (1.9.1905–4.8.1994; hun gift 2) 1988 med Haakon Natvig, 1905–2003), datter av redaktør Johan Filseth (1862–1927) og Laura Krabbe (1879–1969).









Max Tau (1897 Beuthen - 1976 i Oslo) var en tysk jødisk humanist som kom til å spille en viktig rolle som formidler av norsk litteratur i Tyskland og tysk litteratur i Norge. Han var dessuten en sentral skikkelse i forlagsverdenen i Norge etter 1945 og en drivkraft i arbeidet for å skape forståelse og forsoning mellom Norge og Tyskland etter krigen. Max Tau arbeidet engasjert for forståelse og gode forbindelser mellom tyskere og nordmenn. Forfulgt av nazistene, flyktet den jødiske forfatteren og forleggeren i 1938 først til Oslo og senere til Sverige. Max Tau ble kjent for sin innsats for å fremme tysk litteratur i Norge og norsk litteratur i Tyskland. Etter tilbakekomsten til Norge grunnla han både Fredsbiblioteket og Tysk-Norsk Forening (senere Tysk-Norsk Selskap).


Den Tyske Skole i Oslo er oppkalt etter den jødiske filosofen, forfatteren og forleggeren Max Tau, som døde i Oslo i 1976. I begynnelsen fant undervisningen sted i kjelleren til den tyskspråklige protestantiske menigheten i Norge. Etter mange år med stadig vekst og flere gangers flytting, har skolen i dag 76 barnehagebarn og 220 elever i sine lokaler i Sporveisgata 20 og Bislett gate 8. Halvparten av elevene er norske.









«Du har ennå chanser til å komme deg 
over grensen til Sverige,» sa en kjenning av meg en dag. «Hva skal jeg der?» svarte jeg.
Hvem sier at ikke også Sverige kan bli overfalt. Her har jeg fått venner, jeg har forsøkt å slå rot her. Det er tross alt bedre å dø sammen  med sine venner enn å redde livet og friste 
livet som en fremmed igjen.» 




Tau vokste opp i gruvebyen Beuthen i Ober-Schlesien. Barndomshjemmet var preget av forsoning mellom konfesjonene og stor toleranse, og byen var ifølge Taus erindringer preget av en tysk-jødisk symbiose. Han tok studenteksamen i Berlin 1921 og studerte litteraturvitenskap, kunsthistorie, filosofi og psykologi i Berlin, Hamburg og Kiel. 1928 tok han doktorgraden i Kiel med en avhandling om den tyske forfatteren Theodor Fontane. 

Taus interesse for litteratur og litteraturformidling ble tidlig vekket. Allerede i studietiden redigerte han flere antologier. 1928 ble han ansatt som forlagskonsulent og litterær leder i det velrenommerte Bruno Cassirer Verlag i Berlin, og han var litteraturkritiker for Frankfurter Zeitung og tidsskriftet Deutsche Rundschau. Som forlagsmann og anmelder var Tau opptatt av norsk og nordisk litteratur. Han interesserte seg for forfattere som Hamsun og Undset, samt Falkberget, Duun og Bojer. 


1933 ødela nazistenes maktovertakelse det som kan ha vært av en tysk-jødisk symbiose. Tau greide å fortsette sitt arbeid frem til novemberpogromene 1938. Takket være norske venner, og trass i fremmedpolitiets skepsis, fikk han innreisetillatelse og opphold i Norge. Han ble forlagskonsulent i Johan Grundt Tanums forlag, men måtte flykte igjen da jødeforfølgelsene ble livstruende i Norge høsten 1942. Han unngikk deportasjon og kom seg over til Sverige. I Stockholm giftet han seg med Tove Filseth, som hadde spilt en ledende rolle i Nansenhjelpens humanitære arbeid. Tau ble norsk statsborger 1944. I sitt andre eksil fikk han ved det tyskspråklige Neuer Verlag i Stockholm mulighet til å realisere et litterært og humanistisk program, som også ble ført videre i Norge etter frigjøringen. 


1946 ble han igjen knyttet til Grundt Tanum som konsulent, deretter til Aschehoug fra 1953 til sin død, og han arbeidet også for Den norske Bokklubben. Han gjorde tyske forfattere som den senere nobelpristakeren Nelly Sachs, Hans Werner Richter og Luise Rinser kjent i Norge, men også forfattere fra andre språkområder, som grekeren Nikos Kazantzakis og israeleren Samuel Josef Agnon. Ved hjelp av sine kontakter i tysk forlagsverden kunne han fortsette sitt virke fra førkrigstiden, nemlig å gjøre norske forfattere kjent for tyske lesere, blant dem Tarjei Vesaas. 

1950 mottok Tau, som den første, en av Tysklands mest prestisjetunge priser – de tyske forleggere og bokhandleres fredspris. Med prisbeløpet grunnla han et “Fredsbibliotek” som utgav litteratur som tjente fredens sak. Bøkene ble utgitt i Norge og Tyskland, samt Sverige, Finland, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Spania og USA. 


Taus arbeidet for fred, forsoning og humanisme, som “Fredsbiblioteket” var et karakteristisk uttrykk for, gjorde ham til en symbolfigur. Tittelen på hans første bok etter krigen, Tro på mennesket, kjennetegner hans livssyn og arbeid. Den tyskfødte jøden Tau hadde den moralske autoritet som trengtes for å være brobygger. Det var han som kunne opprette en Norsk-Tysk Forening (1960). I Tyskland var emigranten Tau velkommen for å skaffe det tyske litterære miljøet internasjonal anerkjennelse. Men ved 100-årsdagen for hans fødsel 1997 hadde de tyske forleggerne og bokhandlerne glemt sin første pristaker. 

Taus liv og erindringer preges av stor politisk naivitet. I en tale for Tau påpekte forfatteren Horst Bienek det naive, høytidelig-humane og søndagsprekenaktige i Taus forfatterskap og spurte: “Hvor har du vært, Max Tau, i en drømmeverden, i en skinnverden?” Naiviteten blir tydelig i hans syn på både samfunnsprosesser og litteratur, f.eks. i hans begeistring for forfatteren Hermann Stehr, som samarbeidet med Hitler-regimet.


Eksperimentell litteratur var Tau fremmed. Hans litteratursyn var konservativt. Han trakk et skille mellom “kunstfortellere”, som bare “poetiserte” viten, og “dikterne”. Til den siste kategorien hørte Goethe, Cervantes og f.eks. Duun, til den første f.eks. Thomas Mann og “intellektualistiske” forfattere. 


Taus betydning kan ikke bare måles ut fra hans eget litterære verk. Hans tilsynelatende ukuelige optimisme hjalp ham å overvinne fordommene som han møtte i Tyskland og Norge. Den hjalp ham også til å takle ensomhet og en manglende kontakt med eget språk. Det han bør og må bli husket for, er hans humanitet, hans vilje til forsoning og hans forsvar for menneskeverdet. Ikke uten grunn har den tyske litteraturforskeren Detlef Haberland sammenliknet Tau med Lessings Nathan den vise. 


Max Tau fikk en rekke høye æresbevisninger og utmerkelser, bl.a. Nelly-Sachs-prisen 1965, Sonningprisen 1970 og Forbundsrepublikken Tysklands fortjenesteorden 1967 og 1972. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1972. 1967 fikk en skole i Kiel hans navn, og Den tyske skolen i Oslo heter fra 1998 Deutsche Schule Oslo – Max Tau.

Verker




En omfattende bibliografi finnes i D. Haberlands bok til 100-årsdagen (se nedenfor, avsnittet Kilder), s. 277–317

Et utvalg



Red. Die Stillen. Dichtungen, Trier 1921

red. Die deutsche Novelle, Trier 1922–24
red. Der deutsche Roman, Trier 1921–22
Der assoziative Faktor in der Landschafts- und Ortsdarstellung Theodor Fontanes, dr.avh., Oldenburg 1928
Vorstoss. Prosa der Ungedruckten, Berlin 1930
Tro på mennesket, roman, 1946
For over oss er himmelen, roman, 1954
(utg.): Die Friedensbücherei, 16 bd., div. utgivelssteder 1955–74
Landet jeg måtte forlate, erindringer, 1961
En flyktning finner sitt land, erindringer, 1964
På forsoningens vei, erindringer, 1967
samleutgave (fork. og bearbeidet av Philip Houm): Tross alt, 1971
Albert Schweitzer og freden, essays, 1955
red. Veien til livet. En antologi av og om Albert Schweitzer, 1965
red. Tyskland forteller. Tyske noveller, 1972
Etterlatte papirer

H. Däumling (red.): Das Leben lieben. Max Tau in Briefen und Dokumenten 1945–1976, Würzburg 1988


Med tillatelse fra forfatter Einhart Lorenz
Store Norske Leksikon