Friday, January 23, 2015












KAPELLMESTER OG FIOLINIST 
JACOB MALINIAK
OG
 MATHILDE DOROTHEA 
HALPERN MALINIAK



«Då jag var ung, sade min fader til meg: - Øv gutten min, så kommer du til London, Berlin og Paris. Min fader burde heller ha sagt: Øv gutten min, så kommer du til Steinkjer!»




Jac og Mathilde Dorothea, (født Halpern) Maliniak ble begge født i Warszawa, han 31.oktober 1883 og hun 21. mars 1887. Utbruddet av den første verdenskrig hadde jaget dem bort fra hjemlandet. De hadde bodd et par år i Sverige da de i 1917 kom til Trondheim, han 30 år gammel sammen med sin fire år yngre hustru Mathilde. Hun var av adelig hærkomst. 

Jac var konservatorieutdannet fra Warszawa. Olaf T. Ranum, musikkhandler og impressario, mener Jac bestemt fikk utdannelse av en av de store mestere på fiolin, Leopold Auer.

Da de ventet barn i 1910, flyttet de til Mathildes foreldre som på den tiden bodde i Berlin. Maryla ble altså født i Berlin 12. juli 1910. Etter noen år valgte den lille familien Jac, Mathilde og Maryla å flytte fra Berlin til Sverige. Det var krig i Europa.








I 1917 fikk Jac tilbud om å være kapellmester (dirigent) for orkesteret i den nyåpnete Palmehaven på Britannia Hotell i Trondheim, Norge. Han flyttet derfor med sin hustru Mathilde og den lille datteren Maryla fra Sverige til Trondheim. Der ble han straks en kjent og elsket person og ble kalt Jac eller i andre offisielle sammenhenger med fornavnet Jacob.

Selve åpningen av Palmehaven skjedde i 1918 hvor hotellet fikk sine første faste orkestre. Blandt de utallige musikere og orkestre i Palmehaven som kom og gikk, er det ett navn som står fram gjennom alle disse årene: Jac Maliniak. Han kom til å bety svært mye for det profesjonelle musikklivet i hele landsdelen.

Som leder av orkesteret i den fasjonable Palmehaven, ble han den tids "kjendis". Trondheim hadde et blomstrende kulturliv og Jac ble høytt verdsatt som den kunstneren han var. Han var både fiolinist og dirigent. 

Symfoniorkesteret i byen ble starten i 1909 som spilte gjennom størsteparten av 1930-tallet middagskonsertene i Britannias Palmehave. Jac dirigerte Trondheim symfoniorkester også da de for aller første gang ble kringkastet på NRK radio, direkte overføring fra «Britannia Hotel's Palmehave». Norge lyttet med glede, for i en mye mer mediefattig tid enn vår, var dette hele landets «ønskekonsert» Det var en stor suksess og var en viktig del av Trondheims kulturhistorie.

Jac komponerte også noen små musikk stykker, hvorav et par klaverstykker ble for noen år siden spilt inn.

Jac Maliniak startet også Trønderkvartetten i 1929, Han hadde en gang gitt en konsert på Steinkjer i følge orkesterleder i Palmehaven, Lars Minsaas. Jac takket for en fin mottakelse og sa at «då jag var ung, sade min fader til meg: - Øv gutten min, så kommer du til London, Berlin og Paris. Min fader burde heller ha sagt: Øv gutten min, så kommer du til Steinkjer!»



Trondheim Radio Orkester.  Jac Maliniak nr. 3 fra høyreFoto: Schrøder



Det ble gode anmeldelser overalt. En sier at ”Den festlige konsert som ble gitt med sydlandsk ild og henførelse, var en opplevelse. Tilslutt var det rene ovasjoner for Maliniak.” En annen skrev: ”Det må ikke bli siste gang Jac. Maliniak får Symfoniorkesteret under sin taktstokk. Trøndersk musikkliv kjenner ikke sin besøkelsestid hvis man ikke forstår å dra nytte av en musiker som Maliniak.”

Jac Maliniak begynte etterhvert å spille på Müllers Hotell, det som senere ble Astoria. Norsk Musikerblad skrev i 1939 at han var ikke bare avholdt av publikum, men kanskje mest av sine norske kolleger i byen. Pianisten Einar Naalsund, en av musikerne fra Britannia sa: ”Det jeg lærte, lærte jeg av Maliniak. Han var større enn noen annen jeg har møtt. Han var en velsignelse for Britannia i særdeleshet, men egentlig var han for stor for en by av Trondheims størrelse.»

Et enkelt, firelinjers vers fra en studentrevy en gang på 20-tallet mens de ennå ble spilt i Cirkusbygningen i Prinsens gate, sier litt om hvor kjær han var blant gjestene:


"Har du vært i Palmehaven?
Har du hørt Maliniaks kapell? 
Jeg ønsker jeg var begraven
i Palmehaven med sang og spell"


En annen studentrevy-vise fra midt på 20-tallet lyder slik» «Dundrende fester og kjempeorkester, som spiller like flott som Maliniak, akk, akk...»

Før han kom til Trondheim, hadde Maliniak reist Europa rundt og hadde spilt i symfoniorkestre i de fleste land «helt opp til Finland og Russland».

Et konsertprogram fra Leipzig var et kjært minne. Han hadde nemlig en gang dirigert Gewandhaus-orkesteret i Leipzig, i forbindelse med uroppføring av et verk av den østerrikske komponisten Arnold Schønberg.

I Warszawa hadde Jac spilt under ledelse av Edvard Grieg, noe han var spesielt stolt av. Han likte å fortelle hvordan den småvokste Grieg formelig vokste mens han dirigerte Hyldningsmarsjen fra Sigurd Jorsalfar.






Jac Maliniak og datteren Maryla lærte seg norsk veldig fort. De hadde allerede lært seg litt svensk i Sverige (1915-1917). Jac beholdt det litt "svenske" tonefallet, mens Maryla hadde språkøre og snakket snart perfekt norsk.

Hennes mamma Mathilde hadde nok litt vanskeligere for å tilpasse seg det trønderske. Hun ville at datteren skulle være en pen småpike med blondekjole og lakksko som hun selv hadde vært i Warszawa, men Maryla tryglet og ba for å få "lauparsko" (dvs beksømstøvler) slik de andre barna hadde.

Maryla fortalte til sin datter Liv, at de ikke kjente snev av motvilje eller fiendtlighet i Trondheim, selv om de var "fremmede fugler". Ikke før de dramatiske krigsårene. Maryla fortalte at foreldrene hennes gjentatte ganger ble tatt inn til avhør av tyskerne. De ble hver gang sluppet fri igjen, så de tok det ikke alvorlig nok. Det kostet dem livet.

Det skulle omsider ikke bli flere konserter under den populære polakken. Både Jac og Mathilde var jøder, men som så mange andre i samme situasjon, ressonnerte de som så: De var fredelige folk, helt uten forbindelser til politikken. Hvem ønsket skade dem?

Men okkupantene så det ikke slik. Trakasseringen lot ikke vente på seg lenge. Som en begynnelse ble familien kastet ut av Studenterhjemmet - Jugendhuset Elgeseter gate 30 der de bodde sammen med sin lille datter Maryla. De ble tvunget til å flytte helt opp til Tempe hvor de bodde da alle jøder i Trondheim ble arrestert under unntakstilstanden i byen i oktober 1942. 

Maliniak spilte nok på alle måter førstefiolin i Britannia. Med seg hadde han cellisten Håkon Hoem, senere Symfoniorkesterets faste dirigent (1930- 1946) og kunstneriske leder. 

Håkon Hoem ble også arrestert, og satt i arrest da Maliniak og en del andre jøder ble ført inn. I et avisintervju forteller Hoem om det som skjedde: «- Jeg spurte: Nå, hvordan går det? - Jac var ennå optimist, eller lot sånn, for han svarte: - Å, det går nok bra. Jeg har vært utsatt for dette før, i Polen under forrige krig.» «Jeg rakk såvidt å få gitt ham et håndtrykk. Det var siste gang jeg så ham».

Jac og Mathilde ble tvangssendt etter arresten først til til Falstad, og siden deportert til Tyskland med fangetransportskipet "Gotenland". Derfra vendte de ikke tilbake. Jac og Mathilde ble drept i dødsleiren Auschwitz i mars 1943.

Selve hotellet Britannia ble okkupert. Det ble norsk og tysk publikum i restauranten. Seinere ble en storpart av orkestret tvangsutskrevet til en tyskregissert turné nordover - «Varieté Nordland». ca. et halvt års tid.

Maryla

Jac og Mathildes datter, min mamma Maryla hadde flyttet fra Trondheim i 1930 for å studere fiolin ved Musikkonservatoriet til Oslo. Hun hadde da allerede blitt kjent med min pappa Gunnar Daasvatn som studerte til sivilingeniør på NTH. Da pappa var ferdig på ”høyskolen”, flyttet også han til Oslo. De bodde på hver sin hybel med strenge hybelvertinner.

Det var selvsagt ikke lov å ha besøk på hybelen, og mamma fikk ikke lov til å øve på fiolinen. Da hun var ferdig med studiene på konservatoriet, dannet hun et ensemble som spilte ved brylluper og andre anledninger og på restauranter. Blant annet spilte de på den vakre Ekebergrestauranten, en funkisbygning med flott beliggenhet og utsikt over Oslo.

Mamma og pappa giftet seg 1. mai 1940. Sent på høsten 1942 begynte det å brenne under føttene deres, jøder ble arrestert, de måtte rømme. De pakket en ryggsekk med det aller nødvendigste. Pappa fikk alle detaljer om hva de skulle gjøre, hvem de skulle kontakte osv for å komme trygt over til Sverige. Så satte de seg på toget mot Kongsvinger og svenskegrensen. 

Men på Finnskogen stoppet plutselig toget, tyskerne hadde razzia. Pappa forsto øyeblikklig at dette var en livsfarlig situasjon. Han fikk i full fart ”dyttet” mamma ut av toget og svelget alle kompromitterende papirer de hadde med seg. Da tyskerne kom til pappas vogn, fant de en ”ekte” nordmann, lys og blond, men da de ransaket ryggsekken hans var det noe som ikke stemte. I sekken var jo mammas klær! Dette var mistenkelig, tyskerne forsto snart at pappa løy. De arresterte ham og sendte ham til fangeleiren Grini.

For mamma var situasjonen forferdelig. Hun hadde kommet seg av toget, men det var jo pappa som visste hvor de skulle, hvem som skulle kontaktes og hva de skulle gjøre!

Mamma begynte å gå. Det var 1. desember, sent på kvelden og iskaldt. Sprengkulden var likevel mammas første ”hell”. Hun måtte nemlig over en bro som vanligvis var bevoktet i begge ender absolutt hele døgnet. Akkurat da mamma kom, hadde vaktene tatt seg en liten pause, det var så uutholdelig kaldt at de måtte inn og varme seg. Mamma kunne derfor gå over broen uten å bli stoppet.

Hun gikk videre, men hva skulle hun gjøre? Det var spredt bebyggelse, noen hus her og der. Hun måtte banke på en dør, men hvilken? Nå kom mammas andre ”hell”. Døren hun banket på, viste seg å tilhøre snille medmennesker. De inviterte henne inn, hun fikk mat og varmen i seg igjen, før mannen i huset kledde på seg og fulgte mamma over grensen. Det var en lang og strabasiøs tur, mange mil til fots i dyp sne. Men de kom seg over grensen til Sverige og mamma reddet livet.

Bare kort tid etter at mamma hadde kommet velberget over til Sverige, fikk pappa som satt på Grini hvisket i øret at mamma var i god behold i Sverige. Dette må ha bidratt til at han klarte å overleve da han ble sendt til fangeleiren Sachsenhausen der han satt resten av krigen.


Fiolinen

Jac`s fiolin har sin egen fascinerende historie. Etter krigen fikk mamma sin fars fiolin tilbake. Hun var utøvende musiker og hadde flere fioliner, men farens fiolin var den hun brukte aller mest. Det var hennes yndlingsinstrument. Det har en vidunderlig tone, fløyelsmyk og vakker.

Jac hadde fått instrumentet verdsatt flere ganger, en gang i Berlin i 1910 og en gang i Kristiania i 1919. I Berlin sies det at instrumentet ”ganz sicher ein echtes Guarnerius ist” og i Kristiania noe liknende. Begge disse dokumentene finnes i original versjon, gulnete og morkne papirer.

Da Maryla døde i 2005, ville vi selge fiolinen. Fiolinen ble tatt med til Festspillene i Bergen i 2010 da det var Ole Bull-jubileum og all verdens fiolin-eksperter var samlet der. Alle syntes fiolinen hadde en vidunderlig tone, men ingen ”turde” fastslå at det var en ekte Guarnerius.

En av verdens ledende fiolinmakere Christoph Landon hadde den på sitt Paris-verksted, men den ble ikke solgt. Vi hentet den hjem igjen.

Så fikk en ung, norsk fiolinist som studerer fiolin i München låne den. Han har selv et meget godt instrument, men vi håpet at han skulle ”reklamere” for instrumentet på konservatoriet. Den skal nå takseres i London. 


Fondet

Ikke før 50 år etter krigen ble det realitet av erstatningen til jødene som hadde blitt ofre for krigens grusomhet. Mamma fikk da 250 000 kroner for lidelsene hun hadde blitt påført. For disse pengene stiftet hun et fond til minne om sine foreldre som var drept i Auschwitz: ”Jac og Mathilde Maliniaks minnefond”. 

Fondet forvaltes av Norges Musikerforenings avdeling i Trondheim. Avkastningen skal gå til stipend til unge musikere i Trondheim. Blant de første som fikk stipend var Adrian Selfjord. Han var jevnlig i Oslo for å få undervisning på Barratt Dues musikkinstitutt. Da var han ofte på besøk hos Maryla og diskuterte musikk, noe hun satte veldig stor pris på.



Med takk til forfatter Liv Daasvatn, datter til Maryla Daasvatn, f. Maliniak

Andre kilder ”Britannia Hotel – Tradisjon og atmosfære gjennom 100 år” av Johan O. Jensen


































Monday, January 19, 2015










Ernst Glaser




ERNST GLASER

DEL II


Jeg skiftet. Det var mørklegging og jeg husker at jeg stod på en trikk. Jeg stod for sikkerhets skyld og gikk av. Det var nokså mørkt. Det første som møtte meg da jeg gikk inn orkesterinngangen på baksiden av aulaen var en kjempepolitimann. Det hadde vært noen anonyme oppringinger om at det skulle bli bombeattentat, som det senere ble en gang i Aulaen. Så alle fiolinkassene ble undersøkt. 

Jeg hadde da i forløpet av den samtalen fått en pengesum – jeg tror det var 6 eller 800 kroner. Den, sa de til meg, den må du ikke ha på deg under konserten. Så dem gav jeg til min daværende kollega Karl Andersen. Politimannen gjorde ikke meg noe, men jeg følte meg ikke høy i hatten da jeg spilte den konserten. Jeg skjønte at det var farlig. Jeg hadde fått beskjed at etter konserten skulle jeg forsvinne så ubemerket som mulig og en bil skulle vente på meg ved Rådhuset. 

Konserten gikk over, vi spilte en moderne finsk komposisjon og der var en masse solo før konsertmesteren. Og av en eller annen grunn så misforsto jeg ham, så jeg kom inn for sent på min solo. Han pleide alltid å snakke tysk med meg av en eller annen grunn. Han snakket meget godt tysk. 

Mens han dirigerte så sa han – han hadde det med det: Zu spät- zu spät. Jeg tenkte: Dette låter ikke bra. Men det var ikke for sent. Det gikk bra og jeg ble tatt med av den bilen og der møtte jeg senere ambassadør Sommerfelt som den gang var en ung mann, og han gav meg, jeg tror det var 20 svenske kroner, og sa at jeg ville bli bragt i dekning i Oslo hos noen som het Hesselberg. Og der skulle jeg vente på nærmere beskjed for de ville at jeg skulle komme fortest mulig ut av landet. Det var nokså dramatisk da.


Lise Børsum (Alnæs) med datter Berit - Foto Ulstein municipality



Dagen etter var vi hos Lise Børsum. Vi var Maja, Marz og – det var flere jeg husker ikke, vi fikk beskjed at vi skulle bli fordelt – jeg kom til Hesselberg som bodde ikke langt fra Børsum og Hesselberg var ansatt i Storebrand og hans kone var på landet så huset var tomt. Vi var alene der og jeg skulle få nærmere beskjed der og ikke vise meg i vinduet. Forøvrig, det eneste oppdraget jeg fikk var å lage middag til oss to og den gang var jeg iallefall ikke flink å lage middag og jeg husker at jeg fant ingen bokseåpner og skulle lage fiskeboller. Med en syl og et skrujern fikk jeg opp boksen – og poteter. 

Jeg var der to dager. Så fikk jeg beskjed gjennom min kone som fikk besøke meg siden de ville gjerne at jeg skulle ta avskjed med henne, via Lise Børsum antagelig, at jeg samme dag skulle jeg vente på henne. Den gang Berit Poulson som var invalid og hadde bil fikk kjøre hvor hun ville. Hun skulle hente meg og jeg skulle til Østbanen og skulle bare vente. Jeg ville da møte Amalie Christie uten å gi tegn på at jeg kjente henne, hun skulle følge med toget og jeg skulle følge etter henne. Hun skulle bare ved et nikk ved en kupe sihvor den ryggsekken var hvor mine nødvendigste eiendeler var. Fele fikk jeg naturligvis ikke ta med meg. Jeg tror det var Bededagen og det var en masse folk på Østbanen, og alt det der klaffet.

Det vil si at om formiddagen fikk jeg besøk av Lise Børsum som hadde med seg et sifferbrev og det skulle jeg ha med. Hun sa: Det virker som du er den mest fornuftige av det selskapet du skal sammen med, så var så snill å ha det her og det skal du levere i den norske legasjon i Stockholm. Det gjorde jeg da. Så ble jeg kalt ut. Det var brudd mot reglementet så og si. På plattformen var det noen som sa jeg skulle komme ned og der var Amalie og en ung mann som jeg ikke kjente. Hun stakk noe i hånden på meg. Det var vel det som var de svenske kronene da, for jeg hadde ikke penger på meg. 

Forøvrig ble jeg ønsket god reise. Jeg skulle gå av i Stange og der skulle jeg spørre etter en mann som het Blunkeberg – nei Brunken. Det ville ikke bli de samme som jeg trodde jeg skulle gå med, Dr. Hirshberg. Jeg kom jo nesten for sent. Jeg kom akkurat tilbake til min plass og skulle akkurat sette meg, så var det noen som så den ryggsekken og at jeg tok den opp og sa: Det er noen som har den plassen! Jeg gjemte meg bak et Dagblad og var nokså uvennlig og sa: Det er min plass! Men så ble jeg kalt ut. 

Dette var første gang jeg kom inn i toget. Så kom jeg ikke inn igjen, jeg ble stående på plattformen og så varte det ikke lenge for en ung dame snudde seg og sa: Nei, men er det ikke Glaser! Så sa jeg: Nei, det er feil! Det viste seg senere at hun var selv jøde og henne traff jeg senere igjen. Hun var ikke flyktning den gang men kom til Sverige.

Jeg gikk av toget, var ikke særlig turkledd, hadde en garbadinfrakk pa meg og det begynte å sne og så spurte jeg etter Bronken. Han var ikke kommet. Jeg bare sto der og hadde en ryggsekk med meg. Så var jeg blitt koblet sammen med et ektepar Bernstein med sin lille gutt. Han er vel lege nå. Så var det en tsjekkisk journalist som het Porschold, han er blitt boende i Norge som aktiv journalist. Det var ikke flere.

Vi ble da bilt til den skolen i nærheten av Stange og til Hekne skole,og ble mottatt av lærerinnen Kjelllaug Herset. Hun og hennes forlovede, Lars Sagberg, bodde på en gård like ved. Der fikk vi meget streng ordre om ikke å vise oss i det hele tatt om dagen og jeg husker at vi delte seng, Bernstein og jeg. Han var fryktelig nervøs. De betrodde meg at hun hadde en stor pengesum med seg. Jeg hadde ingen midler.

Men jeg hadde jo et sifferbrev. Der ble vi liggende i to netter, tror jeg. Vi kom jo om natten, så var vi dagen over og så var vi en natt til. Den siste natten fikk vi beskjed om at vi skulle ha den fordelen at vi ikke behøvde å gå hele veien, men vi skulle bli bilt med lastebil til Glomma og settes over med en sandlekter og vi skulle finne en i nærheten så vi måtte bare gå. 

Jeg tror vi hadde los hele veien. Det skulle være en drosjebil som skulle kjøre oss til det ble så uveisomt at vi måtte gå. Der ble vi da ført inn i en tømmerkoie og overnattet der. Tidlig om morgenen begynte vi å vandre. Nei, vi kom til tømmerkoien og vi var der dagen over. Om kvelden fikk vi besøk av en bonde som sa at vi skulle holde oss parate. Det snedde ganske mye og vi skulle da komme over en riksvei og han skulle ha med seg hest og slede etterpå og få vekk sporene. Vi gikk da, jeg lurer på om vi var innom denne bondegården, det husker jeg ikke, men det skjedde ingenting og vi trasket da videre og påmorgenkvisten kom vi til en tømmerkoie og fikk kaffe.

Vi fikk imellomtiden mat, og så god mat som jeg ikke hadde smakt på lenge. Det var noe annet å være i Oslo enn å være flyktning på Hedemark, så var vi jo trette og våte og gledet oss til en hvilestund og til noe varmt. Det viste seg at der var noe galt med peisen så de fikk den ikke tent. Det var katastrofalt for meg. Jeg hadde en gang pådradd meg en kneskade, så da vi gikk videre begynte det ene kneet mitt å bli stivt. Så kom vi frem til en ny tømmerkoie sånn ved 1 tiden om dagen og der ble det laget stort bål. Jeg var så dum og ingen hindret meg dessverre. 

I mellomtiden synes jeg at jeg var blitt en plage for mine medflyktninger fordi jeg kom ikke så fort avgårde som jeg skulle. Jeg fikk en stokk og gikk med et stivt og et noenlunde bra ben. Jeg tok av meg mine beksomstøvler, jeg er jo ikke skimann! Så jeg vet ikke hvorfor jeg hadde beksomstøvler, om jeg hadde kjøpt dem i anledningen. Iallefall, de sto og tørket like ved peisvarmen og ble så trange at jeg fikk dem ikke på meg, så jeg måtte bløte den opp igjen. I mellomtiden var neste los skifte, en fantastisk kar som da overtok og som skulle føre oss over grensen.

Ragnar Ulstein: Det kunne vært Silkoset? Var det den mannen som senere skrev til meg og som jeg bekreftet? Sagberg var hovedlosen på ruta, men han førte ikke lenger enn til Glomma.

Ernst Glaser: Nei dette var nær grensen. Det var ved et vann ved Gråberget hvor grensen gikk midt igjennom. Han var i motsetning til den bonden som førte oss til den første tømmerkoien da han overtok en traust og rolig og veldig kjekk mann. Vi kom da frem der etter den etterfølgende vandring som ikke var så morsom. Det var ganske kupert terreng. 

Til slutt så kom vi frem til – jeg husker ikke om det var en ny tømmerkoie – det går jeg ut fra, nei, det tror jeg ikke. Vi kom nesten til vannkanten og der lå en robåt klar og vi ble båtet over og på den andre siden. Han ble med til den første svenske bonden hvor vi fikk sitte. Han var høyst uelskverdig. Han ville bare bli kvitt oss igjen. 

Men Silkoset ringte da til nærmeste grenseplass og det var i nærheten av et sykehus hvor vi kom. Der ble vi liggende et døgn igjen. I mellomtiden ble det sendt bud til lensmannen som vel var fra Blekinge. Der ble vi forhørt. Vi hadde da fått streng beskjed at vi ikke skulle si noen ting, så jeg var innstilt på det. Jeg slapp å si noe, for den som var før meg han sprakk iallfall med en gang, så det var synd, for det var vel en av grunnene til at den ruten ble rullet opp. Var det ikke en landsfiskal som het Gertner? Det husker jeg.

Ragnar Ulstein: De kom ikke til Gertner De?

Ernst Glaser: Jo, gjorde vi ikke. Han var lenger sør han. Gertner var iallfall farlig. Men ruta over Stange gar inn ved Knappen på svensk side. Landsfiskalen kjenner jeg ikke. Dette med Blekinge var bare tull, det var et helt annet navn. Det var en lang reise til Kjeseter. Jeg var da reiseleder igjen. 

Vi hadde ikke fått beskjed at det var at det var Kjeseter vi skulle til. Vi skulle til Lakså, og så om morgenen ta vestgående tog til Catrineholm, og der skulle vi ta en drosje til Kjeseter det var jo idiotisk for Lakså og Catrineholm var jo så nær hverandre at de velstående Bernstein, kunne istedenfor at vi satt halve natten der, på stasjonen og ventet. 

Men det gjorde jo ikke oss noe den gangen. Så var det en ganske militær tone på Kjeseter den gangen iallefall. Men jeg likte det i grunnen, syns det var all right. Men det var mange som protesterte. Mange synes det var som å komme tilbake til tyskerne igjen. Det synes ikke jeg. Det var som det skulle vare. Litt spartansk men. Så var jeg der og ble forhørt av en norsk politimann som hette Mellem, husker så godt navnet fordi man kan lese det begge veier! 

Så ble vi jo spurt, alle ville jo til Stockholm. Jeg sa jo at jeg ville helst til Stockholm. Der hadde jeg jo muligheter til å tjene mitt brød. Jeg hadde jo også dette brevet med meg. Jeg visste ikke hva som stod i det, men det viste seg at det var simpelthen en pengesum som svarte til det jeg hadde på banken og det fikk jeg da bruke opp. Men jeg var uten instrument. Jeg kom da noen dager senere til Stockholm og ringte opp til gamle venner av meg som var immigranter, som Heimann. Han hadde fått stilling i et antikvariat og bygget opp en meget betydningsfull antikvarisk avdeling i en bokhandel. Hans kone hadde vært lekekamerat og ungdomsvenn av mine foreldre og der fikk jeg bo. De var selv flyktninger, men det var kanskje derfor at de ikke bare fant plass til meg, men også til min famile da de kom. Så vi bodde der i noen måneder.

Jeg gikk opp til Svenska Musikerforbundet og fikk høre at jeg gjerne kunne gi konserter, men noen jobb kunne jeg ikke regne med. Det pussige var at den som virkelig aktivt prøvde å gjøre noe for meg var den samme Georg Schneevoigt som jeg spilte den siste konserten med før reise og som var egentlig grunnleggeren for Konsertforeningen i Stockholm og Filharmonien i Oslo Jeg var på turne. Svenska – Norgehjelpen – etter at det var kommet endel kunstnere over, både jødiske og ikke jødiske, så arrrangerte de antagelig ved hjelp av legasjonen en stor propaganda turne – og det var da jeg møtte Robert Levin igjen. Vi reiste da sammen med Gunnar Reiss Andersen og Sonja Mjøen, som ventet på sin mann. Han kom senere. Og Laurtiz Falk. Vi var et team som det heter og trålet mange steder i Sverige i løpet av en tre ukers turne. Men det kom senere. 

Men en av de jeg traff først det var Johan Castberg, Frede Castbergs nevø eller fetter. Torgunn Castbergs sønn fra Bergen som var gift med Ingrid Kjeldsrød, datter av avdøde konsertmester i Stockholms Filharmoniske. Det første Johan Castberg gjorde det var: Værsågod, her har du en ny fele. Du har ingen. Så jeg begynte å øve igjen og opptrådte nokså snart etter.

Ragnar Ulstein: Denne dirigenten fra Oslo, var han flyktning?


Georg Schneevoigt - Kilde: Wikipedia




Ernst Glaser: Schneevoigt var en berømt dirigent og han var politisk helt indifferent så han var uinteressert i og egentlig forstod han ikke noe større av det. Og så hadde han studert og hatt hele sin ungdomskarriere i Tyskland, så han var et nærmest «Knut Hamsun» tilfelle eller Christian Sinding tilfelle. Men han reiste frem og tilbake. Han sa: Jeg er en gammel mann og jeg må tjene penger! Han var ansatt i Malmø og ringte mens jeg var på denne turen som jeg nevnte, det var altså våren 1943, og spurte om jeg kunne overta en vikar jobb som konsertmester ved orkesteret i Malmø. 

Det gjorde jeg og han satte himmel og jord i bevegelse. Han ville ha meg dit, imot reglementet, så skulle jeg få ansettelse som fiolinlærer ved Konservatoriet. Det skulle egentlig være svensker nemlig, men han hadde voldsomt autoritet.Men den gang var jeg kommet ganske mye med i dette arbeidet å reise rundt og spille.

Dette engasjement kom da på et senere tidspunkt. Den måten husker jeg godt, for det skjedde blant annet en episode med Kirsten Flagstad som var engasjert som solist i Malmø og jeg var konsertmester og den gang var ens følelse overfor henne usikre og blandede, så jeg var ikke noe særlig vennlig. Hun tok seg nokså nær av det, for hun forstod igjen ikke situasjonen. Så hun har, ikke med navns nevnelse, i sine memoarer snakket litt stygt om meg! Men vi kom sammen igjen seinere. Vi har skiltes som venner til slutt, så det var jo hyggelig.

Ragnar Ulstein: Hva var det som skjedde med henne?

Hun var i Amerika og ble spurt om hun ville spille til inntekt for en sak, så vidt jeg vet. Hennes mann var nazist. Han var en strålende kar på mange måte, trelasthandler, men han var fullstendig umulig politisk. Og hans kone var ikke upålitelig på noen måte, hun var et menneske. På en måte tror jeg hun var bare vandt til å gjøre akkurat sånn som hun ville. 

Og hun var vel i en vanskelig situasjon, gift med en nazist, som hun måtte ta hensyn til. Men hun nektet, det tro jeg at jeg har fått bekreftet, hun nektet å synge til det kjempende Norge i Amerika. Så Kong Haakon hilste ikke på henne. Og ikke Kong Olav heller såvidt jeg vet. Så da hun senere ble sjef for operaen Sydsverige var idet hele tatt temmelig nazifisert i Malmø.

Jeg gikk opp i legasjonen den gang da jeg fikk det tilbudet for å høre hva myndighetene i Stochholm mente og da så byfogd Gram: Kjære, bare reis, der er så mange nazister der. Det er godt å ha noen ordentlige nordmenn! 

I mellomtiden var jeg blitt engasjert sammen med en god del kunstnere mot en fast lønn. Den var jo ikke høy, men barna var anbragt på en strålende kvekerskole Vigbyholm Skolan. Vi kunne reise fritt omkring. Vi besøkte faktiskt talt alle forlegninger. Siden jeg nå hadde fått min pianist over, trengte jeg ikke reise med Robert.


Intervju opptak med Ernst Glaser 1974
Med takk til forfatter og historiker
Ragnar Ulstein/NHM 




















Ernst Glaser




ERNST GLASER

DEL I





Ernst Glaser kom til Norge fra Bremen i 1928 hvor han hadde vært konsertmester i 2 år. Han påbegynte ny sesong som konsertmester i Filharmoniske Orkester i Oslo den 28.8, og etterfulgte hans gamle studievenn Max Rostal som fikk kall til Berlin.



Glasers foreldre Felix og Jenny ble boende i Hamburg helt til 1938 og kom til Norge som rene immigranter med 2 mark i lommen men det de fikk lov å utføre enda det hadde de med seg.

Ernst Glaser: Jeg fikk mitt statsborgerskap i 1934 og søkte faktisk etter 1933. Da begynte jeg å bli redd. Jeg var faktisk en av dem som ble tidligst redd, fordi jeg så sakene litt anderledes enn min far som ikke kunne forstå. Jeg har bare en eldre søster som var gift i Achen og hennes mann forutså blant annet at det ville skje noe, men han ble også i Tyskland til 1937. 

Men i 1936 ble også han tatt i den berømte Krystallnatten og satt i fengsel i 3 uker, men han kom da ut. Han hadde utmerket seg i den første verdenskrig så han kom lett fra det den gang. Han var ganske velstående. Hans far hadde en privatsjafør og den sjåføren som var tysker som hjalp ham med mange små tjenester. De reiste den gang ofte over til Holland og hadde alltid med seg penger, så da han plutselig fikk en advarsel kjørte de rett over grensen. De tok ikke med seg noen ting, men de var ikke uten midler der de kom.

Men mine foreldre de ble bare sittende, for min far bedyret hele tiden at han ikke hadde gjort noe galt, hvorfor skulle han være redd?

Selv fikk jeg hjelp av norske myndigheter. I mellomtiden hadde jeg kanskje fått en viss posisjon i det Filharmoniske Styret og folk som gjorde det forholdsvis lett for meg å få innreisetillatelse for mine foreldre.

Ragnar Ulstein: Det var ikke så lett allerede da?

Ernst Glaser: Nei det ble vanskeligere og vanskeligere faktisk. Så de kom da våren 1938. Jeg så Max Tau i TV igår det var ham som var med å arrangere Schweitzers besøk. Han kom året etter at han var blity tildelt Nobelprisen. Jeg traff Tau den gangen, for første gang under krigen. Han kom til Norge narmest ved hjelp av Knut Hamsun. Det er ganske pussig.


Min kone Kari Årvold var pianistinne og vi spilte mye sammen. Hun var mye mer kjent den gangen enn meg da jeg kom. I forbindelse med mine foreldre var det en stor nytte at jeg fikk mitt statsborgskap såpass tidlig og at jeg senere fikk hjelp, jeg tror det.

Min datter Liv var født i 1935 og hun har en eldre søster som var født i 1933.


Ragnar Ulstein: De dukker opp som flyktninger begge to?


Ernst Glaser: Ja det vi si min kone fikk advarsel fra begge lærerinnene til barna - de var så nervøse for barna for det svirret med rykter og hun fikk da det rådet å komme over for sikkerhets skyld. Så hun drog med barn i desember 1942.



Ragnar Ulstein: Hvilken rute fulgte hun?

Det var litt innviklet, jeg tror det var over Østfold på Orje-ruten der, opprinnelig ble de sendt til Hamar til en gårdbruker og der var de i dekning i 3 uker og så ble de sendt tilbake og så kom de den andre ruten. Det var ganske dramatiske. Det var faktisk bare kvinner og barn blant de som var med. Det var kanskje en den gang en 11 års jødisk gutt Nathanson, sønn til en Osloadvokat som var den eneste som snakket helt norsk uten aksent ved siden av min kone. Der ble de kjørt ut av Oslo i lastebiler under en presenning. 

De ble så skysset over Glomma av en los – jeg fikk ikke høre navnet på den losen. Han hadde da spesielt å ta seg av en syk dame som var kommet direkte fra et sykehus. De begynte å traske og det var nokså hardt å gå. Denne damen besvimte. Der stod de og han gav da såvidt jeg vet min kone et kompass og sa at du må gå sånn og sånn, så kommer du til Sverige om 3 timer. Skulle du se noen som lyser med lykter, gå inn i skogen og gjem dere bak trærne. Det gjorde de. De gikk og han lånte da en sparkstøtting, det vil si han kom ikke tilbake etter en time som han hadde satt som frist. Da han da skysset denne damen over, fikk han høre at de ikke var kommet over. 

Han kom på morgenkvisten, kanskje i 2-3 tiden. Det må ha vært nokså nær grensen. Så ble han naturligvis forferdelig forskrekket og tok med seg noen svenske soldater som trakk i sivil og begynte å lete etter disse med lykter. Det resulterte naturligvis i, kanskje de den gang hadde noenlunde riktig peiling på hvor de skulle gå, de gjemte seg bak noen trær da de så lykter og etter ett kvarter eller sånn så forsvant disse lyktene. Så gikk de. Og gikk og gikk og gikk hele natten og kom om morgenen forbi en bondegård som lå nokså nær en annen gård, da var barna 7 og 9 år, så det var ikke mye igjen av dem. 

Så sa min kone: Nå tar jeg sjansen! Hun banket på døren på den første gården. Der var ikke noe svar. Så banket hun på neste og der svarte en gammel kone som åpnet. Min kone sa rett ut at de var flyktninger og skulle til Sverige og visste ikke hvor de var. Da hun fikk svaret på norsk skjønte at de var fremdeles i Norge og hadde gått galt. Konen bad dem inn og gav dem kaffe, og sa: Dere må ikke være her mer enn høyden 1 time fordi vi har kontroll her hver morgen. Men dere er ikke langt fra grensen og mannen min kommer til å følge dere over. Og det gjorde han. Det var et svære strev å få liv i barna. Liv falt rett i søvn der de var og den eldre prøvde a holde seg våken. De kom da etter en 3-4 timers gange over og de snakket om nervøse flyktninger. Da hun så en svensk i uniform så trodde hun jo det var en tysker og begynte å få panikk, men det gikk fort over. Det var da 19 desember da de kom til Stockholm hvor jeg var. Vi var altså under krigen i Sverige.

Ragnar Ulstein: Vi skal så tilbake til din egen historie.

Der er det en god del jeg har på samvittigheten. Jeg ble advart mot at noe farlig var i gjære i midten av september hvor Jim Johannesen som den gang var blitt hirdsjef, bad meg om en samtale og sa at hadde hørt fra høyeste hold at det var noe i gjære mot jødene og at de høye Quisling-herrene ikke ville at det skulle skje meg noe så de ville gjerne at jeg skulle bli kjørt over grensen i oberst Mostads bil personlig. Dette hadde jeg ikke noe større lyst til naturligvis. Dette var 14. eller 15. september. Jeg forsøkte å dra det ut. Han tok meg til og med til herr Lunde. Lunde var meget hyggelig. Han var i grunnen en kultivert mann, og han ønsket meg velkommen til Norge etter krigen når de var herrer i sitt eget hus igjen.

Det var ganske artig å høre på det uttrykket. Så sa jeg at jeg er jo ikke alene. Jeg har mine foreldre og jeg har mine barn. Ja, det skal vi nok ordne! De skulle anbringe barna i Telemark! Var ikke Quisling derfra et sted? Det var aldeles forferdelig for meg å høre. Og mine foreldre? Ja, da det skulle de nok ordne!

Jim Johannessen var for de som kjente ham. Han var jo fiolinist og hadde vært lenge konsertmester i Harmonien i Bergen og han var kjent for å være en fusentast som for med de merkeligste løgner og historie så jeg tok det ikke så alvorlig heller. Jeg tenkte at jeg skal ikke skremme noen unødvendig, så jeg lot det bero. Men så var det søndag den 24 eller 25. Var razziaen da?

Ragnar Ulstein: Det var natt til den 26de.

Ernst Glaser: Da må det ha vært den 25de. Så kom Robert Riefling og Amalie Christie opp. Jeg vet ikke om De har kommet over et navn herr Geldmacher? Han spilte et meget høyt spill som gjorde seg kvasi-venner – han var jo tysker – med tyske nazimyndigheter og fikk førsteklasses informasjoner. Han ble jo også tatt, men ble jo sluppet. Han ble tatt samtidig med Robert Riefling i forbindelse med jøderazziane. Og han kom senere, ikke så lenge etter, som flyktning til Sverige. Jeg så ham mange ganger.


Pianist Robert Rifling Kilde Wikipedia

De kom altså opp, Robert og Amalie, og sa at nå går vi ikke ut av denne leiligheten før dere har forlatt den. Vi har sørget for dekning for dere to. Jeg er ikke helt sikker, men barna ble sendt til Elisabeth S?? som den gang bodde på Moss hvor hun bodde. Hun var gift. Vi gikk i dekning hos arkitekt Poulson, Poulson og Arneberg arkitekt for Oslo Rådhus.


Amalie Christie


Mine foreldre ble sendt først den samme søndagen til et pensjonat som Ester, søsteren til Mary Barratt Due, eiet, hvor de hadde vært samme sommeren og hvor de hadde likt seg og hvor de følte seg trygge. Der var de i dekning, og ble sent rundt til forskjellige steder. Jeg vet bare et navn.

Ja, jeg var i dekning der i Oslo og vi ringte da tidlig mandag morgen til et ektepar som bodde under der vi bodde og de bekreftet at der hadde vært razzia og at der hadde vært norsk politi og at de bare hadde konstatert at der ikke var noen der.

Jeg hadde prøve i Filharmoniske og gikk på prøven i den tiden holdt Geldmacher krigsråd med Robert Riefling om hva de skulle gjøre med meg, for de mente at jeg var spesielt ettersøkt. Nå er det all grunn til å anta at jeg hadde blitt sittende hjemme i Norge, men helt sikkert var det ikke for vi var jo spesielt i søkelyset etter en affære i Bergen hvor jeg ble hindret i å opptre fordi jeg skulle spille på Ole Bull-fela. Det står om aksjonen i Hans Jørgen Hurums bok om Musikkunder okkupasjoen. Jeg var redd for at siden vi hadde konsert om kvelden at min forsvinning skulle gi anledning til at man skulle søke etter meg. Derfor var jeg bestemt på å spille på konserten.

Så jeg var på prøven og etter prøven så tror jeg at jeg gjorde en fullstendig vanvittig ting, jeg gikk opp til Lunde for å se om han holdt sitt ord. Jeg kom ikke helt inn der. Jeg fikk beskjed om at Lunde var for ulykke. Han og hans kone var forulykket ved den fergen der. Så da hadde jeg ikke annet å gjøre enn å forsvinne meget snart. Jeg reiste da ut til Poulsons leilighet til min familie, til min kone. Der ble jeg bearbeidet hele ettermiddagen gjennom lange samtaler, også på Henrik Sørensens kontor eller aterlier oppe i Rådhuset hvor de bad meg nærmest på sine knær at jeg ikke måtte spille den kvelden. Men jeg hadde satt meg i hodet at jeg skulle gjøre det.

Og jeg gjorde det. Det var en konsert som ble dirigert av Georg Schneevoigt. Det var en helt offentlig Radio orkester konsert. Der var mange odds for og imot at noe skulle skje med meg. Men jeg måtte ha en snippkjole og den var det min daværende svigermor som hentet meget forsiktig ut av leiligheten. Hun hadde nøkkel til vår leilighet.



Del I 

Intervju opptak med Ernst Glaser 1974
Med takk til forfatter og historiker 
Ragnar Ulstein/NHM 

Saturday, January 17, 2015






















DEL II



Sally Strauss fortalte at han bare var en liten  jøde fra Tyskland, og kunne fortelle, men ville ikke, om mange redsler. Det må ikke være hat og hevn. Man må vise forståelse. Alle må gå inn i sitt lønnkammer, og der ikke resignere, – men glemme. 



Grete har også mye annet å fortelle om det illegale motstandsarbeidet faren var involvert i. Familien Johansens hus rommet også en kafé. Kaféen var samlingssted for bygdas egne folk, men også for tyske soldater. Det ble ikke akkurat så greit for vertskapet på kafeen å takle alle de episodene som oppstod der. 

Grete forteller også, ganske oppsiktsvekkende, at det blant de østerrikske soldatene i Skar leir var en hemmelig kommunistisk gruppe på 4–5 personer, ledet av østerrikeren Joseph Kraval. "De tilhørte samme gruppa som pappa." Familien Johansen pleiet vennskap og kontakt med Joseph i mange år etter krigen og de besøkte hverandre i henholdsvis Maridalen og Wien så sent som på 1960-tallet. 



Joseph Kraval - FOTO: Ilse Ileby




Denne hemmelige kommunistiske gruppen i militærforlegningen på Skar sørget bl.a for å kartlegge hele leiren med tanke på eventuelle sabotasjeaksjoner, og møttes iblant hjemme hos dem, i familien Johansens kafé på Rugda. 

Etter en litt "fuktig" kveld på kaféen var stemningen så høy at de østerrikske soldatene marsjerte av sted nordover langs Gamle Maridalsvei mens de sang Internasjonalen! Men de roet seg nok ned da nærmet seg leiren. 



Ved ett tilfelle gjennomførte SS en omfattende kontroll av veiene i Maridalen. Grete forteller at hun da var på besøk hjemme hos venninnen Ilse på hytta i Åsheia. "Men da fikk far tak i Joseph, lederen av den østerrikske gruppa," forteller Grete, "og fikk ham til å følge meg hjem forbi alle disse SS-soldatene. Det glemmer jeg aldri. Men jeg var så trygg når Joseph henta meg." 

Familien Johansen hadde en egen hytte på eiendommen der de innlosjerte folk som hadde behov for å gå i dekning, både nordmenn og jøder, før de fikk hjelp til å flykte til Sverige. Umiddelbart før arrestasjonen av de norske jødene i november 1942, ble mange av de jødiske familiene varslet om at det måtte komme seg vekk. 

Grete husker at én av disse familiene, mor, far og to barn, ble midlertidig innlosjert på grafiske arbeideres feriehjem, Gutenberg, på Rugda. Men etter noen få dager orket ikke faren å bli boende der lenger, han mente at familien trygt kunne reise tilbake til leiligheten i Oslo. "Jeg husker det så godt," sier Grete, "det var to skjønne barn." Men de ble selvfølgelig tatt og endte sine dager i en tysk konsentrasjonsleir. 

Ilse begynte som elev på Maridalen skole som 10-åring. Maridøler som gikk på skolen sammen med Ilse, husker henne godt, men de visste neppe at stefaren Sally var jøde. Det er likevel grunn til å tro at ekteparet Brodin som de leide hytta av, trolig også skolestyreren på Maridalen skole, Kristian Halsnes, må ha visst det. 

At ekteparet Johansen som drev landhandleren på Rugda, visste det, er helt åpenbart. Men de var "gode nordmenn" og kloke nok til ikke å snakke om det overfor barna sine og elevene på skolen. 



Johanna Vogel - trolig fotografert før flukten til Norge




Ilse selv lærte seg raskt sitt nye språk og fant seg godt til rette på skolen og blant barna i dalen på fritiden. Gillda forteller at moren var "vill og vågal", hun hoppet om kapp med gutta i skolebakken, og ergret seg over at hun, fordi hun var jente, ikke fikk lov til å stille til start i skoleskirennet. For i mer uoffisielle konkurranser gikk hun fra gutta på ski. Bestevenninnene hennes fra den tiden var Grete, Ellen og Ingrid. 

Men i leken og samværet med de andre barna, snek det seg noen ganger inn en truende tone. Som når én av venninnene av en eller annen grunn var blitt fornærmet på Ilse, sa: "Jeg vet nok hvem dere er, og jeg skal fortelle de andre om dere!" Venninnen hadde vært med Ilse hjem, og merket seg at foreldrene snakket litt rart, og så spiste de så rar mat! Men heldigvis ble "tuppen og lillemor" gode venner igjen. 

Grete Tunsjø forteller at hun sammen med Ilse og en annen venninne en gang gikk "på slang" hos en av naboene på Rugda. De fikk med seg noe rabarbra, men uheldigvis hadde det samtidig vært innbrudd både i landhandleriet og i huset der jentene hadde vært "på slang". Grete ble derfor forhørt av politiet. "Men jeg sørget for ikke å fortelle politiet at Ilse hadde vært med," forteller Grete, "for å unngå at de tok seg en tur opp til Åsheia." 





Ilse og moren Johanna med vennene Nelly og Nils Wanggård,



Til tross for frykten for å bli avslørt hadde familien til å begynne med noen gode dager. Sally og Johanna fikk om sommeren besøk av venner fra tiden i Gyldenløvesgate før krigen, og de knyttet også kontakt og vennskap med naboer i dalen. Det massive tyske nærværet i Maridalen under krigen representerte likevel en alltid tilstedeværende trussel. 

Ilse forteller at tyske soldater i fritiden ofte gikk på tur i skogen rundt hytta for å plukke sopp og bær. Det må ha vært en traumatisk opplevelse for familien som oppholdt seg inne i hytta. Familien hadde også en periode mange kaniner. Av skinnet sydde Johanna moffer som hun solgte, og kjøttet kom nok godt med som mat. 

På bussen til og fra byen var det ofte kontroller, og Sally fryktet alltid for at hans virkelige identitet skulle bli oppdaget. Men for å skjule sin jødiske identitet hadde gode venner i motstandsmiljøet sørget for å skaffe ham et nytt pass med navnet Erich Vogel. 

Sally fikk ofte skyss med Gretes far til og fra byen. Men innimellom tok han bussen hjem. Hva han foretok seg i byen, vet hun ikke, "men han drev nok med noe, og var nesten ikke hjemme." 

Oskar Johansen hadde kjøretillatelse og en månedelig rasjon på 15 liter bensin for å hente varer i byen. Og i tillegg var det "gode nordmenn" blant politibetjentene på politistasjonen i Nydalen, med tilgang til informasjon om når det var planlagt kontroller. De sørget for å varsle Johansen pr. telefon om forestående kontroller. 




Nelly og Nils Wanggård med Sally til venstre og Johanna til høyre




På toppen av all frykt og usikkerhet ble Ilses mor, Johanna, tidlig under krigen rammet av en uhelbredelig kreftsykdom. Maridølenes ”engel” gjennom mange år, Sigrid Huseby Brodin som var gift med Ivar Brodin d.e. på Skar gård, påtok seg og familien en stor risiko ved å pleie henne i denne tiden. Men livet stod ikke å redde, og Ilse forteller at moren døde i hytta 4. mars 1943. ”Det var den kaldeste vinteren jeg noen ganger har opplevd,” forteller Ilse i dag. 

Etter morens død i 1943 bodde Ilse, nå 14 år, sammen med sin stefar, Sally, i den lille hytta i Maridalen til 1945. Livet må ha vært tøft og for ungjenta Ilse. Hun var mye overlatt til seg selv. Sally kunne ofte være borte flere dager i strekk, og Ilse må ha fryktet for at han kanskje kunne bli tatt. 

Hun fikk jobben som husholderske, hentet vann i bekken, sørget for klesvask og matlaging, slaktet kaniner til mat og av moren hadde hun lært seg å sy trøyer av kaninskinn som de hadde under klærne for å holde på varmen. Hytta var trekkfull og ovnen var dårlig.

En av naboene, Stenberg, kjørte en del varer for tyskerne. Så en dag var han av sted på et ærend til et tysk lager. "Jeg skal hente en ovn til kapteinen”, sa han. Han hadde allerede sett seg ut en ovn, og dro "med honnør" av gårde med den, ifølge memoarene til Karen Helene Johansen. Ved var det nok av, men det holdt ikke i lengre tid. 

Og nå trådte de to østerrikerne Joseph og Karl i Skar leir støttende til. I nattens mulm og mørke bar de sekker med kull fra Skar militærforlegning over skogen til hytta der Vogel bodde! Her har man med andre ord å gjøre med en norsk "jøssing" som stjal en ovn fra et tysk lager + soldater i nazi-Tysklands tjeneste som skaffet brensel til en tysk jøde i dekning! 

Sallys helse ble sterkt redusert under krigen, og han døde i 14.03.1960. Noen av hans venner fikk i den forbindelse trykket noen minneord om ham i Aftenposten 19.03.1960. 

Ifølge nekrologen skal Sally under krigsårene ha deltatt aktivt i illegalt arbeid: "I 1940, da tyskerne overfalt vårt land, var det å bryte opp nok en gang. Strauss levde i dekning i omegnen av Oslo under hele krigen, og tok aktivt del i illegalt arbeid." 

Hvem vennene var, og hva denne illegale virksomheten gikk ut på, vet vi ikke, bortsett fra at han hadde jevnlig kontakt med landhandleren Oskar Johansen, og gjennom ham etter alt å dømme møtte både norske motstandsfolk tilknyttet Osvaldgruppa og deltakerne i den kommunistiske gruppen i Skar leir.

På baksiden av et bilde fra hytta i Maridalen har Sally selv skrevet: "Partisan unter dem Kriege fünf Jahren in dieser Hütte im Norwegischen Wald." Fra hytta hadde Sally i alle fall et godt utgangspunkt for å følge med på og rapportere om tyskernes bevegelser i området. 

Historien om MILORG’s radiostasjon, med kodeordet CORONA/JOHANNA, som våren 1945 sendte meldinger til London fra terrenget rundt Movann, nord for Maridalen, er vel kjent. Det var her i Hansekollen at de ansvarlige for stasjonen, Arne Eikrem* og Karl August Nedrum og Arnes forlovede, Agnes Larsen, ble sporet opp av en tysk patrulje så sent som 18. mars 1945. 

Eikrem og Nedrum ble skutt på stedet under fluktforsøk, mens Agnes ble pågrepet og ført til tyskernes militærleir på Skar, og deretter til Victoria Terrasse der hun ble utsatt for brutale forhør og tortur. 

I verket Norsk krigsleksikon 1940–45 er Agnes Larsen omtalt som eneste kvinnelige, norske SIS-agent (Secret Intelligence Service). I samme artikkel er radiostasjonen i Hansekollen omtalt med kodenavnet CORONA/JOHANNA. 

Radiostasjonen opererte først med kodeordet CORONA, men i et minneskrift om dramaet i Hansekollen opplyses det at radiostasjonen etter desember 1944 fikk kodenavnet JOHANNA. Kan det tenkes at noen i denne motstandsgruppa kan ha hatt kontakt med Sally og Johanna på hytta i Maridalen, og at kodenavnet Johanna er gitt for å hedre minnet til Johanna Vogel som døde i hytta tre år tidligere? 

Et fåtalls bilder og 4 bøker er tatt vare på etter Sally. Interessant nok var 2 av disse bøkene relatert til krigen, begge utgitt i 1947: Asbjørn Sundes Menn i mørket, en memoarbok om den kommunistiske sabotasjeorganisasjonen Sunde ledet under krigen, i ettertid kjent som Osvaldgruppen, og Sigurd Hoels Møte ved milepelen, en roman som bl.a. drøfter hvorfor noen nordmenn ble landssvikere under krigen. 

Etter krigen flyttet Ilse og Sally til Helgesensgate 76, senere også Solveig som Sallys nye kone. Ilse forteller at Solveig var "slem og trollete" mot henne.

Sally gjenopptok sin forretningsvirksomhet som skredder i Pilestredet, visstnok ved inngangen til City-passasjen, en virksomhet han etter hvert utviklet til en liten konfeksjonsfabrikk under navnet Grændsens handelskompani. 

Ilse begynte i lære som kjole- og draktsyerske hos Molstad, og avla også svenneprøven der. Senere giftet Ilse seg og fikk 4 barn, datteren Gillda og sønnene Tor Ivar, Vidar og Arnljot. 

Ilse og datteren Gillda kan fortelle at Sallys kone skal ha mislikt mannens ønske om å feire jødiske høytider, og at han av samme grunn heller ikke hadde noe særlig kontakt med det jødiske miljø i Oslo. 

I Gravferdsetaten i Oslo framgår det imidlertid at han er gravlagt på Det mosaiske trossamfunn gravlund på Helsfyr. På gravsteinen kan man lese følgende inskripsjon: Sally Strauss "I kjærlig erindring", etterfulgt av en tekst på hebraisk: "En fullstendig og ærlig og Gudfryktig mann, hans gjerninger var gode og helstøpte, han utførte rettferd og barmhjertighet i/for sitt folk ... Måtte hans sjel bli inkludert blant de levende."

Sallys liv etter krigen utenom forretningsdriften, er lite dokumentert, bortsett fra et referat fra et møte i Studentvenstrelaget i Oslo, 1. februar 1955. Tema for møtet var landssvikoppgjøret, og spørsmålet om hvordan man skulle forholde seg til tidligere landssvikdømte. Under diskusjonen, tok Sally ordet. Hans hilsen til de tilstedeværende, noen av dem tidligere landssvikdømte: 

Sally Strauss fortalte at han bare var en liten jøde fra Tyskland, og kunne fortelle, men ville ikke, om mange redsler. "Det må ikke være hat og hevn. Man må vise forståelse. Alle må gå inn i sitt lønnkammer, og der ikke resignere, – men glemme."

Taleren tilbød seg å fortelle hva jødene har gjennomgått, og sluttet: "Det finnes mange unnskyldende momenter, men meget forferdelig er foregått. Allikevel hater jeg ikke. Dere har sonet. Vær ikke misfornøyde. Gjør som jeg: Klag ikke, hat ikke, men glem."




* En mulig  ”link” mellom Sally Strauss og motstandsmannen Arne Eikrem kan være at Eikrem blant sine 
nærmeste ungdomsvenner hadde en ung jøde ved navn Herman Feldmann. De bodde begge på Grefsen og deltok aktivt i idrettsmiljøet der. Herman Feldmann ble pågrepet etter et mislykket fluktforsøk til Sverige, og endte sine dager i Auschwitz i 1943. Foreldrene, Rachel og Jacob Feldmann ble på sin side likvidert og dumpet i et tjern nær svenskegrensen av norske grenseloser. Historien er mange år senere blitt beskrevet i en roman og i 
en spillefilm, jf. 
Det er umulig å vite for sikkert, men kan ikke utelukkes at Sally gjennom sine kontakter i det jødiske miljøet kjente både familien Feldmann og derved også Arne Eikrem, selv om Eikrem og Johansen opererte på to ulike fronter i motstandskampen, i henholdsvis MILORG og Osvaldgruppen.





DEL II


Med takk til forfatter Tomas Overgaard