Sunday, February 22, 2015

Chana Zuber Sharfstein - Photo Private ©


by Chana Sharfstein

In 1932 a young rabbi, a graduate of the Lubavitcher Yeshiva in Russia was sent, in the accepted Lubavitcher tradition, to serve the needs of the Jewish community of Stockholm, Sweden by the Rebbe Rayatz. 

For almost two decades my father Rabbi Y.Y Zuber obm, faithfully served as rabbi, shochet, mohel, and inspiring leader for the congregation till he left for the United States. 

After three decades, his youngest daughter visited the country where I had spent my childhood and youth. Many of us especially those who are Lubavitcher emissaries can identify and empathize with my story.

Fortunately, indeed, were we that the Rebbe Rayatz send my thaghter to Stockholm as a shaliach where we lived unharmed while the Holocaust was all around us, destroying six million. The experience of returning to one’s childhood home after more than three decades was an incredible experience. 

The theme of going home is ageless and timeless. One can find numerous examples of this motif in world literature and the creative arts, particularly so in Jewish history. During our long period of Exile, the Jew has expressed his longing for home in music, poetry, stories and artist creations. 

The Holocaust period with its aftermath of devastation and having rekindled interest in this topic, gave it renewed emphasis. Personally, I had never given this theme much thought until one day in the spring of 1980. 

I had noticed the ad in the news paper in previous years, but never paid much attention to it. Having recently graduated from bungalow colony years to sending the children to summer camp, I was now able to make my own plans for the summer. 

The idea of going on a luxurious Scandinavian Jewish Experience Tour seemed however like an impossibility until I conceived a brilliant plan: With my perfect knowledge of Swedish and personal intimate understanding of Jewish life in that part of the world, I could be a tour guide. And thus, in that role I found myself in August on the journey back. 

As the departure date approached, I grew steadily more excited. I dreamed of my father’s shul and awakened to find my pillow drenched with tears. I recalled people, incidents and places from my childhood. Memories that had been deeply buried for many years began to surface. 

Everywhere I went, I spoke of my forthcoming trip. Among my acquaintance those that had suffered in concentration camps during the war years confided that they never wanted to go back. The experience had been too painful. Well-meaning friends attempted to protect me, explaining that the dream of going back is always far more beautiful than the reality.

I became keenly away of the age old question – can one go back home? What is it like, I wondered, to go back to the city of one’s childhood after three decades? It could be a devastatingly disappointing experience, but my enthusiasm was so strong nothing could deter me or lessen my excitement. 

On the first stop of our journey in Copenhagen, I met a man who had spent part of these teenage years in our home in Stockholm during the German occupation of Denmark. The Danish underground, encouraged by King Christian X, smuggled nearly the complete Jewish population of 8,000 across the water in fishing boats to safety in Sweden. 

In an unprecedented display of humanity, the Danes saved their Jews from destruction. It was a warm wonderful welcome as we met and reminisced in the courtyards of the magnificent shul of Krystalgade on Shabbos after davening.

Except for this meeting, however, I felt like an outsider. Very few remembered my father and his long period as a rabbi in Stockholm. In Helsinki, our second stop, the scene was similar. I met the relatives of the young boy who had joined our household for several years during that same time period of WWII. 

He was one the many Finnish Jewish children smuggled across the border during that turbulent era. The Jewish population in all the Scandinavian countries is small and thus a special brotherhood exists among the Jews here. The bond of kinship was greatly increased during the war years, with neutral Sweden as the focal point, lending a helping hand to the far less fortunate neighbors. 

Once again, except for a few people, it seemed as if our family had been forgotten. I became somewhat uneasy at this point but I was certain that Sweden, my childhood home would be different.

As soon as we entered the six years old ultra modern Sheraton Stockholm, I approached the front desk to ask for messages. I expected a royal welcome in response to the letters I had sent about my arrival, but all I received was an envelope with a note that a business trip in Western Europe would present a reunion. Was this the harsh reality of coming home?

I went to the phone booth, loaded with Swedish kronor to contact old family friends. With each call I grew more disappointed. This one was going away on vacation, that one was on a business trip and the next one was too busy to come to the phone. Finally I reached one dear friend and we planned meeting for that evening. 

Feeling quite forsaken I decided to take a physical journey back to places of my childhood. The feeling of being a stranger grew with each step I tool. The subway system, T-banan was elaborate, as was the area around the Sheraton. I had to ask directions and walk in unknown places – all that was familiar was the language. 

Sad and despondent, I journeyed to Slussen and then . .I couldn't believe my eyes. Everything here was totally unchanged. And it was exactly as I remembered it. I walked down to Kornhamstorg where the marketplace was busy, just like it had always been when I went there with my mother to buy fruit and freshly caught fish for Shabbos. I felt myself grow younger. I felt like a child and the memory of walking here holding on rightly to my mother’s hand so I shouldn't get lost brought tears to my eyes. Where had the years gone? How had they flown by so fast?

I went to Katarinahissen, the elevator suspended in midair in the open area of Slussen to ascend to the heights of Södermalm, my neighborhood, but the elevator was being repaired. Broken, unusable – was this symbolic somehow of my experiences in reconnecting friends? I looked around for the wooden staircase on the side of the mountain that was the odl.alternate approach to the heights. 

And once again, I was startled to see it, totally familiar totally unchanged. I ascended the numerous flights of stairs to the top, Misebacke Torg, and then I was transported to the days of my childhood. As if in a dream, I knew exactly where I was. Each street, each building – I was home. Like a sleepwalker, totally enveloped in this long forgotten dream, trance like, I moved down the streets to the house of my childhood, Katarina Västra Kyrkogata 6.

I attempted to open the heavy beautifully carved oak door to the apartment house, but the door wouldn't budge and I fleetingly recalled the many times I had experience difficulty with this door as a little girl. Now, however it was locked, and one need to know the correct number combination on the special phone to be able to get in.

I walked across the street and sorrowfully gazed up at the windows. Was this how far I could get? Just to a certain point, to the outside but not the inner core? Again, was this symbolic of this journey – one can go back but only to some degree – not fully and completely?

Suddenly I saw a man carrying groceries approaching the door. “Stop,” I called in Swedish, “please let me in.” Within moments I was ringing the bell to the apartment where I had lived all the years of my childhood. A tall, gaunt old Swede opened the door. Slowly, carefully, he looked me up and down and then asked what I wanted.

I was choking back tears as I asked him to please let me in. He shook his head. “The apartment ins not for rent, “ he said. “Who are you? Why do you want to come in? I tried to ignore the tears as I explained that his had been my home and I just wanted to see it all again.

Reluctantly he let me in and followed close behind as I walked through the dear, familiar rooms. Memories were now flooding over me and the tears began to grow heavy, rolling down my cheeks in a steady stream, and from deep within great sobs escaped. Home was there unchanged and yes at the same time forever gone.

All the furnishing were different but of course first and foremost my parents were gone More keenly than at the cemetery in Boston did I feel the loss of my parents here. I looked at my father’s reception room and I could clearly recall his big shiny glass covered mahogany desk in front of the windows, the brown velvet curtains in the brown upholstered furniture the piano where I practice endless hours.

The focal point of our home was the dining room. I could recall Yud Tes Kislev farbrengens where my brother’s wedding with the chupah at the side of the room, the bar mitzvahs of my brothers and the endless streams of guests who joined us here for meals or came to seek help on their way to the United States, Israel or Shanghai. 

Rabbi Zuber’s home had been a refuge for European Jewry during the Holocaust years. If walls could talk, what stories one would hear here. When most of the Lubavitcher Chassidim journeyed to American, it must have been with the foresight of a tzaddik that the previous Rebbe sent my father here from Riga where he could be of untold assistance to unfortunate brethren during our darkest period of history. 

Separated from his Lubavitch community my father faced loneliness in this faraway community in Sweden, but the role he played during these years was of immeasurable importance.

I went into my brother’s room, the boys’ room as it was called, and remembered the countless Jewish boys and girls who had gathered here every Shabbos and Yom Tov. There was no community center, no Hebrew Day School, only Rabbi Zuber’s house.

At dinner that evening, I meet two dear family friends and the reunion was wonderful and at the same time very, very difficult. It had been a long exhausting day and now the culmination of it, an emotion-packed meeting. Channele, they call me. And I, once again beginning to feel like that young child of yesteryear, protected and beloved. 

The meeting was unbelievably warm and through my tear-filled eyes I saw a mistiness mirrored in their eyes. Once again I was painfully aware of the loss of childhood, the sweet years of innocence and the loss of my parents. They comforted me, reminded me of wonderful moments shared of joyous summers on nearby island of happy gatherings on Shabbos and Yom Tov in our home, and through the tears now came smiles as I recall a beautiful happy childhood. And gradually came to a new realization – time passes, things change, by the wondrous moments shared, remain forever. 

The news of my arrival spread quickly and the messages began to pour in. Did I want to go to my father’s shul at seven o’clock in the morning? How about supper? Evening visits? Luncheon invitations? It was a feeling of sheer joy and excitement. My answer to every invitation was yes, yes, yes.

Hesitantly, I entered my father ‘s shul, Adas Israel on St. Paulsgatan and ascended the stairs to the women’s section. I took out my siddur and my Tehillim. But they remained closed in my lap. I was overcome with emotion, the tears fell down steadily in a constant steam. To my amazement the inside looked absolutely beautiful, exactly as I saw it in my dreams, untouched by time. 

On the walls were the familiar rectangular painted blue flowers and over the Aron Kodesh was the half-circular blue canopy held up by four white pillars. With great joy I learned that there was a daily minyan here. 

I sat in the right-hand corner of the balcony where I used to sit as a child. I could hear my mother telling me to be careful not to knock things down so it would not hit the men’s shul. I visualized the big, brown bag filled with homemade lekach cakes and fruits so I shouldn't be hungry during the long Yom Tov davening. 

I looked at the bima and could see my father adjusting his tallis as an awed silence descended upon the congregation in preparation for his drashos, delivered in a strong, articulate voice. 

I couldn’t daven or say Tehillim I just cried. It was as if I had opened the gates to a long-closed reservoir and floods of memory tears were now unashamedly gushing forth. I had a sentimental reunion with old members of the shul who couldn't believe their eyes that Rabbi Zuber’s daughter had come home.

Everywhere I went at each reunion, events of the past were discussed. It was hard to believe, but my deep feelings and emotions were matched by everyone I met. Our lives were intertwined and the past belonged to us all. 

The memory of my father lived strongly here. Over and over again people said that he was the guiding force of Jewish life and the impact he made could be felt. The Rebbe, the teacher, lives on through his student, his community.

In an attempt to explain to my tour members what it meant to be a Jew in Sweden, I used the following illustration: As a child in my home and among family friends I was always called Channele, but in the outside world I had another name.

In the girls’ preparatory school we attended where my sister two other girls and I were the only Jews in a student body of a thousand girls I would have literally died of embarrassment if anyone had called me by my Jewish name.

It took many years of living in the US before I found the strength to use my Hebrew name on all my legal and official documents. My return home made me realize this growth in Jewish self-pride and understanding so vital to inner health and peace.

In my autograph book I have wonderful reminders of my journey home. Sharing moments of he past, reliving dear childhood memories this what my journey brought forth. It was most beautifully stated thus:

Channele, it was with sorrow and happiness that I met you again after so many years. Happiness in meeting and hearing good news about your sister brothers and you. Sorrow to think back about the time when life had no greater problem than what game to play next.

Sorrow also when I think of the untimely death of your father who taught so much to Jewish Orthodox life here and to me personally that he had accomplished so much here and then had his life end so abruptly in the States. But one can ask no questions. Everything that happens has its reason.

Going back was an unforgettable fantastic never-to-be-forgotten event. No matter how many times I subsequently returned, the impact never equaled that first going home. I underwent a catharsis of sorts. It was emotionally draining and exhausting, but eventually I felt stronger and more put together more whole and complete.

To return after three decades and find that memories still linger on that warm wonderful friendship still is there, unharmed by times, that was the joy of homecoming.

Published by Scandinavian Jewish Forum

Thursday, February 19, 2015


Miluse JURICKOVA, Brno

Natt til 3. mars 1943 kom et tog med 158 norske jøder fra Gotenland-transporten til Auschwitz. De fleste av dem, kvinner, barn og eldre, ble gasset i hjel umiddelbart etter ankomsten. 

Blant disse var Nora Lustig, som fire år tidligere hadde kommet med Nansenpass som flyktning fra Tsjekkoslovakia til Norge. Nora Lustigs navn er kjent ved Holocaust-senteret i Oslo; det er innskrevet på minneveggen for alle jødene som ble deportert fra Norge og myrdet under Den andre verdenskrig. 

Nazistenes strategi var at de skulle forsvinne for alltid. Men hvert av deres liv bærer et budskap som det er viktig å huske. Nora Lustigs skjebne danner et bindeledd mellom Norge og Tsjekkia, til tross for at hun, i likhet med flere millioner Holocaust-ofre, ikke har sitt eget hvilested. Hennes navn er inngravert på ektemannens grav, som befinner seg på den jødiske gravlunden i Brno. 

Nora Lustig ble født i 1899 i den schlesiske byen Troppau, som på den tiden tilhørte Østerrike-Ungarn. Byens teater var blant de eldste i Habsburgernes rike; det åpnet allerede i 1805. Sannsynligvis var det var en Ibsen-forestilling i hjembyen som førte til at den jødiske piken fikk navnet Nora. 

Hennes far hadde tilknytning til den østlige chassidiske tradisjonen. Hennes mors pikenavn var Löw-Beer, en familie som i vesentlig grad har bidratt til industrialiseringen i Mähren og Schlesien. 

Etter Den første verdenskrig levde Nora sammen med sin mann og de to tvillingssønnene Hans og Fritz til Brno i Tsjekkoslovakia. Sønnene fikk en begavet ung mann som huslærer – den senere norske psykiateren Leo Eitinger. Etterhvert skulle han bli nær venn av familien, i gode som i onde dager. 

Den velstående familien Lustig deltok aktivt i landets kultur- og samfunnsliv. Deres omgangskrets bar preg av et internasjonalt kontaktnett, og blant deres venner var både østerrikske og tsjekkiske forfattere, som Karl Kraus fra Wien og Karel Capek fra Praha. 

Lustig var beslektet med familien Tugendhat, som fikk tegnet sin familievilla av den berømte arkitekten Mies van der Rohe. Det er et byggverk som ansees som en juvel innenfor europeisk modernisme den dag i dag.

Noras brev viser at hun verdsatte Ibsens dramatiske kunst og Bjørnsons demokratiske idealer høyt. Hennes yndlingsforfatter var Sigrid Undset, hvis oversettelser fant en stor leserkrets i mellomkrigstidens Tsjekkoslovakia. 

I Brno var det mange flyktninger fra Russland. Den mest berømte blant dem var Roman Jakobson, som virket i Praha og Brno på 20- og 30 tallet. Roman Jakobson etterlot seg ikke bare lingvistisk-faglige, men også menneskelige spor og kontakter, familien Lustig var blant hans nære venner. Det foreligger et telegram fra mai 1945 som viser Jakobsons sorg over Nora Lustigs død. 

Nora Lustig var et meget aktivt medlem i Kvinneliga for Fred og Frihet, og i Liga for menneskerettigheter, en internasjonalt profilert organisasjon, som var grunnlagt av Emile Zola i 1898. Nora var engasjert i arbeid for politiske flykninger fra Tyskland og Østerrike, men etter den tyske invasjonen av Tsjekkoslovakia 15. mars 1939, innså hun raskt at hun var nødt til å flykte selv. 

Ligaen hadde et nært samarbeid med den norske Nansenhjelpen under ledelse av arkitekt Odd Nansen. En liten gruppe flyktninger fra Brno, med Leo Eitinger i spissen, fikk visum til Norge. De kom til Oslo, sammen med dem reiste også Robert Weinstein og arkitekten Otto Eisler, hans bror og kone.

Nansenhjelpen skaffet flyktningene husvære i en liten leilighet i Bygdøy Allé. I samme gård bodde en annen jødisk flyktning - Max Tau. Etter 9. april 1940 søkte Brno-gruppen ly i Gudbrandsdalen, og senere flyttet de til Nesjestranda i nærheten av Molde. 

Magne Skjæraasen beskriver i sin Leo Eitinger-biografi, Lege for livet, hvor godt tsjekkerne ble mottatt og integrert i det vesle bygdesamfunnet. Det vitner også en minnestein om, som ble reist til deres minne på Sølsnes gravlund i 1946, utvidet i 1992.

Men bødlenes maskineri var ubønnhørlig. I likhet med de norske jødene fikk flyktningene stemplet «J» i passene sine, og kort tid etter var de fanger. For Nora Lustig het smertestasjonene på korsveien Vollan i Trondheim, Falstad og Bredtveit. 

Sammen med andre fanger fra Trondheim-området unngikk hun så vidt den skjebnefulle Donau-transporten, men alle gjenværende jøder i Norge ble den 24. februar deportert med båten Gotenland til Stettin. 

Derfra ble de sendt til Berlin og med kuvogner til Auschwitz. Ved seleksjon på rampen ble kvinner og barn sendt direkte i døden. Nora Lustigs livsreise ble avbrudt på en absurd og umenneskelig måte, hun var fireogførti år gammel. 

Leo Eitinger, en av de få som overlevde Holocaust, forteller at Nora Lustigs sønner reiste til Brno etter krigen, men etter det kommunistiske putsj i 1948 valgte de å komme tilbake til Norge. Fritz døde i 1973 i Buenos Aires, Hans Levold i 2009 i Trondheim.

Helliesen Lund skriver i sin selvbiografi Alltid underveis om Nora Lustigs sterke, varme og oppoffrende personlighet. Noras mann Siegfried fikk ikke utreisevisum. Da han fikk høre om overfallet på Norge den 9. april 1940, og innså at også landet hvor hans nærmeste befant seg var okkupert, fikk han hjerneslag. Han døde bare noen dager senere, den 15. april 1940 i Brno. 

Gjennom så å si hele det tyvende århundre førte politisk turbulens, ikke minst i Sentraleuropa, til at nye flyktingebølger nådde Norges kyst. Mange fant ly og et nytt livsgrunnlag i Norge, men ikke alle var så heldige at de fikk beholde sjansen. Norsk-tsjekkiske kontakter har vært, og er, svært varierte. Nora Lustigs tragiske skjebne henviser til deres mangfold og tyngde.

HELLIESEN LUND, Sigrid. Alltid underveis. 213 s. Tiden : Oslo 1981.
SKJÆRAASEN, Magne. Lege for livet : En bok om Leo Eitinger – medmennesket. 263 s. Cappelen : Oslo 1986.
OTTOSEN, Kristian. I slik en natt : Historien om deportasjonen av jøder fra Norge. 376 s. Aschehoug : Oslo 1994.
KOMISSAR, Vera. På tross av alt : Julius Paltiel – norsk jøde i Auschwitz. 147 s. Communicatio Forlag : Trondheim 2004 (første gang utgitt av Aschehoug 1995)
BRULAND, Bjarte. Øyenvitner : Rapport etter norske jøders hjemkomst fra konsentrasjonsleirene. 192 s. Dinamo Forlag : Oslo 2012.

Published by Scandinavian Jewish Forum

Tuesday, February 10, 2015

Annie og Kåre. Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45


Året er 1938. Käthe Sachs er jødinne fra Tyskland, men har fått visum og er kommet til Norge. Hun gifter seg med Willy. De blir bosatt i Bygdøy Allee i Oslo. Käthe arbeider som mestersyerske på en konfeksjonsfabrikk i Oslo.

Mange tyske jøder har på dette tidspunktet mistet arbeid og inntekt, blitt fratatt eller fått innskrenket bevilgninger. Dette er også tilfelle med Käthe's søster, Annie Sachs og hennes mor. 

Annie's tre søsken er allerede sendt ut av Tyskland. Da det viser seg at den siste datteren Annie har TB, velger Annies mor å forbli i Tyskland sammen med datteren. 

Annie Sachs får invitasjon fra sin søster til å komme til Norge. I februar, 1938 er hun på toget til Oslo. Hun reiser på turistvisum. Annie's mor sier seinere i et brev til datteren at etter Anschluss har forholdene blitt nye verre. Alle er fullstendig rettsløse. "Kom endelig ikke tilbake," skriver hun. 

Annie ønsker å bli, men det viser seg umulig å få oppholdstillatelse i Norge. "Samvittigheten rir meg," sier hun. Da oppholdstillatelsen går ut, står Annie i fare for å bli hjemsendt til Tyskland. Norske myndigheter driver nemlig og sender jøder tilbake til Hitler-Tyskland. 

Johan Nygaardsvold er statsminister i den norske regjeringen fra 1935 - 1945. Regjeringen fører på 1930-tallet en flyktninge- og asylpolitikk som er restriktiv overfor jødiske flyktninger. 

Det blir gjort prioritet å gi oppholdstillatelse til ikke-jødiske flyktninger som nesten alltid slipper inn. Flyktningene blir spurt om rase og religion, og det er egne lister over jøder. Visumsøkere som skriver «Mosaisch» under rubrikken «Religion», får bare svært sjelden visum til Norge.

Den norske staten endrer vilkårene for å få opphold i Norge etter Anschluss. Visumplikten ble opphevet i 1927 og 1929, men etter et økende antall jødiske flyktninger derfra, blir det nå innført visumplikt fra Østerrike fra mars 1938 og Tsjekkoslovakia i desember 1938.

Johan Nygaardsvold. Statsminister 1935 - 1945

Annie's svoger, Willy kontakter advokat. Ved hjelp av søstera og noen venner får imidlertid Annie Sachs tak i en ung nordmann som er interessert i å inngå et fiktivt, pro forma, ekteskap med henne. Han er 24 år, kommer fra Hemnesberget og han vil gjerne redde et menneskeliv. Han heter Kåre, skuespilleren Kåre Wicklund. Oppvokst på Hemnesberget.

Annie og Kåre møtes på Grand. Annie er nervøs. Men Kåre prater ivei, han på norsk og hun på tysk. Er hun norsk gift, kan hun ikke deporteres ut av Norge. 

Det vil vise seg at det blir nok ikke bare et proforma ekteskap. Det blir en pakke på dørmatten, en lusekofte strikket av Kåres søster. "Du må skjønne vi vil deg bare vel," skriver Kåre. 

Forholdet mellom Annie og Kåre går fra å være fornuftsekteskap til varm og ekte kjærlighet.

Henry Gleditsch - Wikipedia

Kåre spiller på Trøndelag Teater i Trondheim sesongen 1941/42.  Kåre gjør sanitetstjeneste som soldat i Narvik. 

Det hører med til historia at Kåre Wicklund må også skaffe kausjonister for å få svigermora si ut av Tyskland. Kausjonistene skal garantere overfor norske myndigheter at den gamle jødiske damen ikke skal ligge den norske stat til last. Annie's mor har endelig fått reisetillatelse fra Tyskland.

I 1942 flytter ekteparet Wicklund og Annies mor til Korgen. Familien vil være nærmest mulig svenskegrensen i tilfelle flukt blir nødvendig. Seinhøstes bor familien Wicklund hos Rasmus Korgen i Korgsjøen. 

Trøndelag Teater. Kilde Wikipedia

Under unntakstilstanden i oktober 1942 blir ti gisler skutt, blandt dem er teatersjefen Henry Gleditsch. Gleditsch går i opposisjonen mot myndighetene. 

Våren 1941, kommer loven om at skuespillere ikke kan nekte å spille offentlig på grunn av politiske årsaker, alle norske teatre må nå søke tillatelse for å kunne drive teatervirksomhet. Dette skjer den andre krigsvinteren, under opptakten til deporteringen av jødene i Norge, en aksjon hvor det alminnelige norske politiet skal få ei sentral og lite ærerik rolle.

Familien Wicklund får nå meldeplikt. To ganger om dagen må de melde seg for lensmannen, og de skjønner at de når som helst kan bli tatt.

Kåre Wichlund

"Da skjønte vi at nå var det bare en utvei for å redde livet, og det var å flykte over til Sverige," forteller Annie Sachs Wicklund mange år seinere.

"Den 5. november 1942 flyktet vi over fjellet, over Røsvatnet, og kom oss da til slutt, etter store viderverdigheter, til den svenske grensen og tok inn i en kåte."

Planene om flukt prøver de å holde så hemmelig som mulig. Ikke engang husverten Rasmus Korgen blir informert om planene, i tilfelle han blir utsatt for tysk forhør.

For å komme seg over Røsvatnet, må de ha tak i motorbåt. Men først må det skaffes drivstoff til båten.

Annie Sachs Wicklund: "Det var det store problemet, for alle motorbåtene lå jo i land. Folk hadde ikke lov å bruke dem. Men Kåre betrodde seg til en fangevokter som var østerriker, og kom i snakk med ham"

Østerrikeren sier «flykt så fort dere kan – det blir verre!» «Ja, men vi har ikke noen bensin.» «Har du en tom kanne?» spurte han. Jo, det har Kåre. «Sett den på brua her. I morgen tidlig skal den stå på samme sted. Jeg skal tømme min lastebil». Og riktig: neste morgen stod kanna der med bensin, og da var jo flukten alt nesten vellykket.

Olav Fjeldavli har urmakerverksted og forretning i Korgen. Annie Sachs Wicklund arbeider ei tid hos ham:

"Kåre var en gammel venn av meg, og vi var mye sammen. Ho Annie var mye hos meg i de dagene ho gikk og meldte seg for lensmannen. Vi var enige med Kåre om at han skulle reise opp til Røsvatnet og få leid båt. Men det viste seg at han fikk ikke tak i båten. De turde ikke å kjøre."

Da er gode råd dyre, for på det tidspunktet er Annie og mora gått opp på Sjøforsen, hvor de står og venter på bussen. Kåre ringer til meg fra Røsvatnet, og sier at jeg må forte meg å ta sykkelen og hente dem før bussen går. Jeg får varskudd dem, og de blir helt ute av det. De må melde seg for lensmannen igjen. Reisa må utsettes til neste dag.

Fra Nymoen ble de skysset videre til Sverige. Hemnes i krig 1940-45. 

Neste dag flykter de, etter at Kåre har klart å skaffe en hjelpesmann med motorbåt. Til Røsvassbukta kommer Annie Sachs Wicklund og mor hennes med bilskyss om kvelden. Noen kilder mener de kommer med bussen, andre mener de får lastebilskyss fra Korgen.

Annie Sachs Wicklund: "Det var veldig kaldt den kvelden. For å komme til båten, måtte Kåre bære sin gamle 75 kg tunge gamle svigermor ned en bratt bakke. Ute på vatnet fikk vi motorstopp, og da var gode råd dyre. Kåre sa at han skulle prøve å få tak i en annen motorbåt, for dette var en farlig situasjon."

Olaus Sørdal fra Varntresk skal skysse flyktningene over vatnet. Men nesten over på andre sida av vatnet, ved Linvika, streiker motoren. Kåre Wicklund går straks til Linvika, til Jon Simonsen som skysser flyktningene videre til Nymoen.

Arne Tortenli: "Han Kåre Johnsa på Nymoen sprang opp til han Anton Larsa på Skog som tok hesten og kjørte familien opp Tengvassdalen og over grensen. Det ble kjøreveg etter dem. Da politiet kom til Skog dagen etter, så de kjørevegen. Men han Anton Larsa hadde tatt med seg høy som han hadde strødd litt av langs vegen, slik at tyskerne trodde det var en høykjører-veg. Derfor gikk de bare et stykke. Anton hadde lurt dem. Hadde de fulgt sporene lenger, ville de ha sett at det bar mot grensen, og da hadde hundre og ett vært ute."

På svensk side av grensen tar flyktningene inn i ei samekåte. Annie Sachs Wicklund har fortalt at de nærmest blir røykforgifta, ettersom Kåre glemmer å åpne ljoren i taket da han tenner opp varme i kåta.

Kåre Johnsen har opplyst at svenske høykjørere tar Wicklund familien fra kåta og videre til Rönes: "Vi satt ei stund i køta til høykjørerne kom."

Lensmann Selseth på Hemnesberget får trolig ikke vite om flukten før det er gått 14-15 timer. Rasmus Korgen er pålagt å melde ifra hvis jødene forsvinner. Men han venter så lenge som mulig før han ringer lensmannen. Det er sannsynlig at lensmannen i tillegg drøyer i det lengste før han setter i verk ettersøkning.

Gulle Røsvassbukt: "Dagen etter at de rømmer, begynner lensmann Selseth å ringe til Røsvassbukta. Lensmannen sier at han har vært i Tverå øverst i Leirskardalen, men det er ikke noe spor etter jødene." Han mener at ei gammal kjerring på 80 år ikke kunne være langt ifra vegen. Men da er de jo for lengst over i Sverige.

Selseth tvinger Johan Røsvassbukt til å gå rundt bukta og se etter flyktningene i utengsløene. Ja, sier Johan, lensmannen kan være sikker på at han skal huke dem. Jeg ser sporene etter ham seinere. Han har vært innom alle løene og han har vært inne på Valberg og spor folk etter flyktningene. Han må gjøre dette for å kunne vise at han har gjort som lensmannen sier. I flere dager etterpå driver Selseth og ringer og spor Johan om han har sett noen spor etter jødefamilien.

Arne Tortenli:"Da Kåre Wicklund rømmer, er grensepolitiet om bord da «Kolbein» kommer dagen etter. Båten er full av tyskere, og fløyter for hver gard den passerer, forteller. De var også i Linvika. Ho Karen i Linvika ror ut til «Kolbein». Ho vet nøye om flyktningene, siden det er de som har skyssa dem. Men nei, ho ver ikke blitt vis noen, sier ho. Tyskerne sier at hvis de hører noe, må de ringe. Da sier ho Karen: «Jau, då ska vi slå på storgrytæ!» For det er nemlig ikke telefon i Linvika."

Båten hans Olaus i Sørdalen blir liggende i Meisvika etter motorstoppen, og man blir redd for at dette skulle vekke mistanke. Det var et fryktelig uvær den kvelden de fikk motorhavari, og langt utpå neste dag er Olaus ikke kommet heim. I Varntresk er de redde for at noe skal ha tilstøtt ham. De ringer til oss på Sundsåsen, om vi har sett eller hørt noen motorbåt.

Jeg skal da gå til Nordenget og spør om de hadde hørt eller sett noe til båten. Det er seint om kvelden og dårlig vær. Hvis han kommer heim i mellomtida, skal de ringe, og Gunvald, bror min skal gå ut med ei flaggermuslykt og signalisere til meg.

Jeg at han er der med lykta og lyser. Da jeg kommer heim, sier de at jeg ikke har vært helt i Nordenget allerede. Nei, sier jeg, for Gunvald har jo signalisert til meg. Nei, det har han da ikke, for de har ikke hørt noe fra Varntresk. Da ringer vi dit, og akkurat i det vi ringer kommer Olaus heim.

Det er merkelig at jeg har sett lyssignalet. Det er nok førevitja, mener Arne Tortenli. Noen annen forklaring har han ikke på lyset han ser denne krigskvelden.

Etter at familien Wicklund har rømt, blir eiendelene deres beslaglagt og auksjonert bort i Korgen. Ingen av lokalbefolkninga er interessert i å by på disse tingene. Men noe blir kjøpt for seinere å bli gitt tilbake til familien Wicklund.

I Sverige lever Annie og Kåre trygt, med barna Miriam og Erling.

Annie og Kåre får et livslangt og godt samliv.

Kilde: Forfatter Torstein Finnbakk
Følg bloggen hans her
Nådetid Vera Komissar

Monday, February 9, 2015

Hanna Skop © FOTO: privat. Bildet er taget dagen efter at han ankom til Høganæs, Sverige. Billedet skulle bruges til hennes identifikations papirer

av Hanna (Posner) Skop

Min familie og jeg er ikke oprindelige danske jøder. Min far ankom til Danmark i februar 1939 efter at han blev taget i forbindelse med Krystalnatten og sendt til Buchenwald, og min mor og mine søskende og jeg ankom midt november 1939, altså efter at krigen var begyndt. 

Min familie d.v.s. min mor og mine to brødre og jeg ankom til Sverige midt i oktober 1943. 

Min far var kommet over sundet én af de første dage i oktober. Ved ankomsten til Sverige var jeg 11år gammel, min ældre bror 15 år og min yngre bror 8 år gammel. Mange af de danske flygtninge blev anbragt i såkaldte forlægninger, d.v.s. de blev samlet på pensionater, nedlagte skoler o.s.v. 

Min far, der havde et ophold i koncentrationslejren Buchenwald bag sig, havde fået nok af lejrlivets ”lyksaligheder” så for ham gjaldt det på alle måder at undgå at blive anbragt i en forlægning. 

Hvordan det lykkedes mine forældre at nærme sig Stockholm, ved jeg ikke, for vi har siden aldrig talt om dette. Under alle omstændigheder efter et kort ophold i vor ankomst by Höganäs, hvor vi boede på i en slags hotellejlighed, rejste vi nordpå. 

Vi ankom til Stockholms skærgård på øen Lidingø. Der var vi kun en dag eller to. Jeg blev sat i skole, mine forældre tog til Stockholm og skulle ordne noget. Da vi nåede middagspausen, var det skik og brug, at børnene gik hjem og fik varm middagsmad.

Hannas bror, Joachim Posner ©
 FOTO: Privat. Bildet er taget dagen efter 
at han ankom til Høganæs, Sverige
Billedet skulle bruges til hans identifikations papirer

blev inviteret af en pige. Hun var meget interesseret i at få at vide, hvordan vi var flygtet og hvorfra. Jeg udpegede på et kort, hvorledes vi fra Holbæk var sejlet gennem hele Isefjorden, en tur på 13 timer til Höganäs. Bagefter havde jeg en frygtelig dårlig samvittighed. Havde jeg nu røbet noget, jeg burde have fortiet? 

Efter det korte ophold på Lidingø gik turen til Rönninge, en lille landsby 30 kilometer syd for Stockholm. 

Selve Stockholm var lukket for de danske flygtninge. Min onkel havde lånt et sommerhus af en Stockholmer jøde, formentlig en broder i Bnei Brith. 

I denne sommerbolig opholdt sig 11 personer. Min onkels familie bestående af 5 personer, min familie på 4 personer, min ældre broder var sat i pleje hos et ældre stockholmer par uden børn og det unge par, vi 
var flygtet med. 

Da dette oversteg huset kapacitet, blev min lillebror og jeg sat i pleje hos hver sin svenske familie på Norra Värmdö. Her blev vi sat i skole og jeg blev sat en klasse ned for at kunne følges med pigen fra den familie, hvor min bror var sat i pleje. Der boede vi omkring små 2 måneder. 

Da vi kom hjem til vore forældre havde de fundet en lille bolig i Rönninge, hvorfra de kunne rejse til Stockholm hver dag for at arbejde. Min far havde fået arbejde på en hattefabrik og min mor på en slipsefabrik, som bogholder. 

Boligen bestod af et køkken og et værelse. Min bror og jeg sov i værelset og vore forældre havde en slagbænk, der om natten kunne slås ud som seng. Lejligheden var ikke forsynet med vand, som måtte hentes fra en brønd ude i haven.

Lejligheden stod kun til vor disposition indtil 1.maj, fordi skomageren og postbuddet, som ejede huset og boede i stue etagen plejede at leje lejligheden ud til sommergæster fra Stockholm.

Jagten på et ophold for familien over sommeren gik ind og det lykkedes at finde et endnu mere primitivt hus, idet der ikke var afløb inde i huset, langt væk fra den lokale togstation.

Så ud over den 8 timers arbejdsdag, togrejsen til Stockholm kom der nu også en lang gåtur til toget. Jeg husker, at min far måtte stå op klokken 4 om morgenen. Vi børn trivedes i det svenske landskab.

Der var skov og klipper og sommeren igennem badede vi i den stedlige sø. Dette var en god ting. For da alt vand skulle bæres såvel ind som ud, var det nok småt med den personlige hygiejne. Sligt generede ikke os børn.

Vi gik i den stedlige skole, men jeg blev efter kort tid på 1.lærerens opfodring flyttet til Södertälje kommunala Flickskola, som hans døtre frekventerede.

Så kørte også jeg dagligt med tog, og jeg erindrer, at jeg tog toget kl. 7.10 hver morgen. Jeg blev meget vel modtaget på pigeskolen, og fik mange veninder, som inviterede mig hjem til sig. Da mange af pigerne kom fra Södertäljes omegn betød det, at jeg overnattede i deres hjem.

Södertälje Flickskola

Tiden i Sverige erindrer jeg som en meget god tid. Der var en frihed på alle led, og selv om min bror og jeg var alene i mange af døgnets timer, var det mest dramatiske, der skete, at han, da han skulle hugge brænde til at fyre op i komfuret med, kom til at hugge sig i fingeren. Det turde vi ikke sige til vore forældre, så jeg forbandt den, det bedste jeg havde lært, og håbede på, at fingeren vil hele uden me ́n. Da vore forældre i sagens natur var meget trætte, når de kom hjem, opdagede de intet, og jeg var heldig at fingeren helede.

Da budskabet om Danmarks befrielse kom, blev der hejst flag på min skole og elever og lærere kom hen til mig og gratulerede mig med befrielsen. 

Selvfølgelig var også jeg glad, men det var en ikke udelt glæde. Jeg vidste, at jeg snart skulle forlade Sverige. Jeg var så velintegreret, og havde end og fået en svensk skolehue, som jeg var uendelig stolt over. Hvorfra jeg fik den, husker jeg ikke. Den var ikke ny, med den sad som klistret fast på mit hoved. 

Det blev en rørende afsked med skolen. Jeg fik gaver af eleverne og lærerne og mange smukke ord i min poesibog. Det blev i det hele taget en svær afsked med Sverige. 

Mine forældre, som ikke vidste, hvad de vendte hjem til, aftalte med det svenske ægtepar, som min ældre broder boede hos, at han, som nu gik i gymnasiet, skulle forblive hos dem. Dette var jeg meget ked af, og hvis nogen havde spurgt mig om jeg ville blive i Sverige sammen med ham, havde jeg utvivlsomt sagt ja. Så det var der ingen, der gjorde. 

Da vi som nævnt tidligere ikke talte om disse ting, forblev afskeden med Sverige og min bror et stort savn for mig. Jeg forstod måske nok på et intellektuelt plan mine forældres beslutning, men aldrig på det følelsesmæssige.

Bildet tat lige inden Hanna forlader 
Sverige. Fotograferet uden for det sted,
 de boede. Hanna har en spadseredragt på, 
der var syet om af een af hennes fars habitter. 
Hun bærer din svenske skolehue. 
FOTO: Hanna Skop @

Da vi kom hjem fra Sverige fandt vi vor lejlighed mere eller mindre, som vi havde forladt den. Det blev nu tilladt for vore forældre at arbejde i Danmark, således at hverdagen mere eller mindre indfandt sig. Tanken om at udvandre til U.S.A. blev nu skrinlagt en gang for alle. 

Der havde været flytninger nok i mine forældres liv. Ved hjemkomsten og overgang til det danske skolesystem blev jeg atter sat en klasse ned, fordi jeg i pigeskolen hade haft tysk som første fremmedsprog, medens man i Danmark havde engelsk.

Det var absolut ikke morsomt at gå i klasse med elever, der var indtil 2 år yngre, end jeg selv, og jeg oplevede for første og sidste gang i mit liv, at jeg ikke hørte til i klassen.

Med takk til forfatter

Hanna Skop

Published by Scandinavian Jewish Forum